SLUG

Publisert i siste utgave av Samfunnsviter'n

Islands er i økonomisk krise, og kostnadene av krisen anslås allerede å være over 75% av landets 2007 BNP. I tillegg har landet nå pådratt seg en utenlandsk gjeld på over femti milliarder euro på grunn av islandske bankers lån til utenlandske investorer. 6. mars 2010 gjennomførte Island en folkeavstemming om den såkalte Icesave-avtalen hvor over 90% stemte nei til at Island skal betale pengene britiske og nederlandske investorer har tapt.

Utvikligsland i gjeldskrise har, som regel to muligheter. De kan nekte nedbetaling av gjelda og dermed risikere utestengelse fra det internasjonale finansmarkedet, eller de kan gjøre som långiverlandene (som regel de industrialiserte landene) vil, på bekostning av økonomi og befolkningens behov. Nå er det et industriland som er i gjeldskrise, og dermed blir problemene med dagens system for gjeldsforhandling tatt mer på alvor.

Gjeldskrisa på Island har satt viktige spørsmål på dagsorden i Europa, for eksempel hvem som er ansvarlig for gjeld, og hvordan de kan bli stilt til ansvar. Islands krise bør anses som en mulighet til å diskutere hvordan man kan opprette en forhandlingsmekanisme på globalt nivå som kan adressere utenlandsgjeld på en rettferdig, åpen og upartisk måte.

Hvordan begynte det?
I 2001 ble bankene deregulert i Island. Dette gjorde det mulig for banker å ta i mot investeringer gjennom utenlandske selskaper. Særlig den islandske bankens Landsbankis selskap Icesave siktet seg inn på britiske og nederlandske kunder, hvor de høye rentene tiltrakk hundretusenvis på kort tid. Dette gikk relativt bra fram til finanskrisa. Da bankenes manglende betalingsevne gjorde dem ute av stand til å møte forpliktelsene sine, måtte Landsbanki sammen med bankene Kaupting og Glitnir i oktober 2008 plasseres under Islands finansielle oppsynsautoritet (FME). Etter kollapsen av Icesave betalte Storbritannia og Nederland erstatning for tapene dette påførte innbyggerne sine. Nå vil de at Island betaler tilbake disse pengene. Dersom Island undertegner Icesave-avtalen vil hver islending skylde 106 000 kroner til Storbritannia og Nederland - til sammen 31 milliarder kroner. En slik byrde vil ha alvorlige konsekvenser i et lite land hvor arbeidsledigheten allerede har skutt opp til 9 prosent og inflasjonen ligger på 7 prosent årlig.

Hvem har skylda?
I både Nederlands og Storbrittanias øyne burde den islandske staten ha gjort seg selv til garantist i siste instans, da alt annet feilet. Regjeringen i Island hevder imidlertid på sin side at det ikke er riktig at regjeringen må betale. Som resultatet fra folkeavstemningen i Island viste, synes heller ikke flertallet av Islands befolkning at dette er rettferdig.

Uten tvil var reguleringen av de islandske bankene utilstrekkelig. Men manglende regulering i Storbritannia og Nederland gjør at de også må sies å være ansvarlige for tapene. Selv om Island ikke var forpliktet til å akseptere lånet, utøvet Nederland og Storbritannia press for at de skulle gjøre det da lånene var svært gunstige. Begge regjeringene var klar over at bankene ikke ville være i stand til å refundere investorene på kortsiktig basis. Etter bankkollapsen, fortsetter landene å utøve press mot Island. Men nå er presset for å sikre seg tilbakebetaling på best mulig vilkår. For å få til dette har Nederlands og Storbritannias regjeringer brukt midler som anti-terror lovgivning og trusler om både å nekte Island EU-medlemskap og om å stenge Island ute fra det internasjonale samfunnet.

Krise på Island - nye muligheter?
Det som nå skjer på Island synliggjør hvor viktig det er å få på plass et internasjonalt regelverk for ansvarlig långiving og en internasjonal gjeldsslettemekanisme der utlåner og låntaker kan føre sine gjeldsforhandlinger. Målet med et slikt rammeverk er å unngå gjentakelse av «gjeldskrisa» som vi så på 1980- og 1990-tallet hvor man så en enorm bølge med uansvarlig, uforsiktig og ødeleggende flyt av lån inn i utviklingsland, som bidro til enorm opphoping av gjeld i mange utviklingsland.

Videre har tidligere kriser demonstrert betydningen av å begrense nedbetalingsbetingelsene til det som er forenlig med økonomisk oppgang. De europeiske maktenes manglende evne til å begrense Tysklands krigsskadeserstatning, slik økonomer som John Maynard Keynes foreslo, blir nå ansett som en primær årsak for den følgende økonomiske kollapsen, og framveksten av fascisme i Tyskland.

Nå har flere internasjonale eksperter vist interesse for etableringen av en global gjeldsforhandlingsmekanisme. Norge har alt formulert i Soria Moria II at de vil arbeide for internasjonale gjeldsslettemekanismer for behandling av illegitim gjeld og et bindende internasjonalt regelverk for ansvarlig långivning. Også politikere i Nederland og Tyskland har uttrykt interesse for saken.

Å sende Icesave-saken til en slags uavhengig internasjonal forhandlingsmekanisme ville vært en logisk måte for partene å komme forbi dødpunktet de nå har nådd. Vi får håpe diskusjonene vi nå er vitne til vil kunne sette døren på gløtt for et nytt demokratisk, rettferdig og gjennomsiktig system for gjeldshåndtering.

Les mer om saken på www.slettgjelda.no og www.eurodad.org.

Les også Island skal ikke bære hele ansvaret, Island gjennomfører folkeavstemming om tilbakebetaling av Icesave-gjeld og Hvem bør betale Islands gjeld.

Foto: Same boat, av ashe-villain
Foto: Landsbankinn, av Willem Punk