En ny gjeldskrise? - SLUG

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 24.06.09

I dag åpner FNs toppmøte om finanskrisen og hvilke tiltak som må til for å motvirke dens konsekvenser. Det tre dager lange møtet har som mål å finne løsninger på de prekære økonomiske problemene verden står ovenfor nå, men også å se på mer langsiktige endringer for å skape et mer stabilt system. Det er helt nødvendig at utviklingslands behov blir tatt på alvor i denne prosessen.

Finanskrisen hadde sin opprinnelse i USA, men også utviklingsland blir nå hardt rammet av dens konsekvenser. I følge Verdensbanken har 94 land allerede sett en nedgang i økonomisk vekst, og mange av disse har et høyt fattigdomsnivå. Mange land blir rammet gjennom blant annet lavere eksportinntekter, synkende investeringer og mindre pengestrømmer fra familiemedlemmer som arbeider i utlandet. Verdensbanken har anslått at fallende vekst internasjonalt kan føre til at 53 millioner flere mennesker havner i fattigdom. Dette er i tillegg til de mellom 130 og 155 millioner menneskene som ble tvunget i fattigdom som følge av matvare- og drivstoffkrisen.

Mange utviklingsland står nå ovenfor reduserte inntekter til staten, noe som begrenser deres handlingsrom til å motvirke konsekvensene av den økonomiske krisen. Dette gjør det vanskelig å bekjempe fattigdom og skape utvikling. Samtidig som utviklingsland nå har et stort behov for flere midler, kreves det at man likevel skal opprettholde betaling av utenlandsgjeld. Flere land som Mosambik og Liberia står i fare for å havne i ny gjeldskrise fordi deres økonomiske situasjon er blitt svært sårbar etter finanskrisen.

Nytteverdien i å tillate et opphold i gjeldsnedbetaling er åpenbar. Hvis man gjør dette vil utviklingsland få frigitt midler som det er sterkt behov for. Disse kan gå til fattigdomsbekjempelse og til å motvirke de negative konsekvensene av krisen. FN-organet UNCTAD har argumentert for å gi utviklingsland et slikt pusterom grunnet den økonomiske krisen. Nytteverdien er ikke det eneste argumentet for å gjennomføre et slikt forslag. Ansvaret for den økonomiske krisen ligger hos USA, rike land, samt et uregulert finansmarked, og på ingen måte hos utviklingsland. At disse landene nå skal lide hardt som følge av finanskrisen, og ikke kunne drive motkonjunkturpolitikk, slik som rike land gjør, er direkte uetisk og ansvarsløst.

Det er nødvendig å gjøre mye større midler tilgjengelig til utviklingsland for å motarbeide krisen. G20 landene har lovet $1,1 billioner for å motvirke finanskrisen, men kun $50 milliarder av disse vil gå til lavinntektsland. I følge beregninger FN har gjort, trenger utviklingsland $500 milliarder for å kunne sette inn krisetiltak. Ikke bare er nivået utilstrekkelig i de løftene som er gitt, men det er mulig at dette skal finansieres gjennom lån. Hvis det blir utfallet, betyr dette at utviklingsland vil måtte betale tilbake for å demme opp for en krise som rike land har skapt. Dette er ikke riktig på et etisk grunnlag, men det er heller ikke en god måte å skape en stabil verdensøkonomi på. Om man finansierer utviklingsland sine krisetiltak gjennom lån kan man bidra til en ny gjeldskrise, ettersom mange land allerede står i fare for å ikke kunne betale på gjelden sin. Midler til utviklingsland må derfor gis som gavebistand.

Dersom en del utviklingsland ikke er i stand til å betale på gjelden sin trenger de en helhetlig løsning. IMF og Verdensbankens programmer for gjeldsslette har ikke vært i stand til gi utviklingsland en bedre økonomi over tid. Mange utviklingsland har blitt svært sårbare ovenfor svingninger i verdensøkonomien, og den nylige finanskrisen, som følge av at de har liberalisert og åpnet sin økonomi etter krav fra Verdensbanken og IMF. Disse institusjonene har i stor grad mistet sin troverdighet hos mange utviklingsland. Det er derfor nødvendig med en ny type løsning som er uavhengig av Verdensbanken og IMF. Land med store betalingsproblemer må få en helhetlig og rettferdig løsning på den økonomiske krisen de står ovenfor. En uavhengig instans må vurdere hvor mye av gjelden som må slettes på grunnlag av illegitimitet, og hvor mye midler som må frigis for at landet kan dekke befolkningens grunnleggende behov og rettigheter.

Samtidig må man bidra til å skape et mer stabilt økonomisk system for å hindre nye kriser. Ett aspekt vil være å sikre ansvarlig utlån og finansiering, ettersom mangel på ansvarlig utlån var en medvirkende faktor til finanskrisen. Dette vil bidra til et mer stabilt system, og også komme utviklingsland til gode. Ved å anerkjenne at både utlåner og låntaker har et felles ansvar for lån som tas opp, kan man gjøre det klart at kreditor ikke har rett på tilbakebetaling dersom utlån er blitt gitt til en diktator, eller ikke er kommet befolkningen til gode.

Verdensbanken og IMF må også følge prinsipper for ansvarlig långivning. Institusjonene bør holde seg til sitt opprinnelige mandat, og ikke bruke finanskrisen til å utvide sine virkeområder. IMF har sin kompetanse på kortsiktige betalingsproblemer, og bør derfor ikke involvere seg i langsiktig utviklingsfinansiering. Begge institusjonene må også demokratiseres om de skal kunne øke sin troverdighet. I denne sammenheng er det beklagelig at Norge ikke har stilt noen betingelser til IMF når vi nå har lovet 30 milliarder kroner i støtte.  Norge burde krevd demokratisering av IMF, og stilt krav om at IMF ikke må sette betingelser angående økonomisk politikk ved sine utlån.

Det er svært viktig at utviklingsland nå får det økonomiske og politiske handlingsrommet de trenger for å motvirke de negative konsekvensene av finanskrisen, bekjempe fattigdom og skape utvikling. På toppmøtet i New York må Norge presse på for at utviklingsland får økte midler, uten at dette lånefinansieres. Norge bør også støtte omfattende reformer av det internasjonale finanssystemet, slik at vi får et økonomisk system der det er mulig å fremme utvikling.

Maria Dyveke Styve,
Styremedlem i Slett U-landsgjelda