IMF - SLUG

En mektig institusjon konstruert for å avverge økonomiske kriser, men som har blitt anklaget for å skape dem.

IMF ble født samtidig som Verdensbanken og det som senere skulle bli WTO (Verdens Handelsorganisasjon). Verden hadde opplevd to verdenskriger, og ikke minst en stor økonomisk krise på 1930-tallet. Nå ville verdens ledere konstruere institusjoner som skulle forhindre nye verdensomspennende økonomiske kriser.

IMF ble opprettet med formål om å overvåke verdensøkonomien, gi råd til verdens stater om økonomisk politikk og gi kortsiktige nødlån hvis land skulle komme opp i en økonomisk krise. Slik fungerte også Fondet en stund, men så endret verdensøkonomien seg og dermed også hvordan det internasjonale pengefondet opererte. En viktig mekanisme i verdensøkonomien var et dollaren var bunnet opp i gullstandarden. Da USA opphevet denne faste valutakursen i 1971 endret også Fondets rolle. Land sto nå fritt til å velge fast eller flytende valutakurs, noe som tidligere hadde vært bundet opp i Fondet. Etter Oljekrisen i 1972 endret rollen til IMF seg fra å gi kortsiktige lån når medlemsland hadde økonomiske kriser til å gi lengre lån til land med større og større betalingsproblemer.

Da Mexico i 1984 erklærte at landet ikke lengre kunne tilbakebetale landets utlandsgjeld, og dermed startet det som senere ble kaldt gjeldskrisen, kom Verdensbanken og IMF inn med lån og økonomiske råd. Etter hvert ble det krevd at landene skulle ha en avtale med IMF for å få nye lån fra private banker og andre kredittinstitusjoner. Mange kritikere hevder at dette var med på å forverre gjeldskrisen heller enn å bedre den. IMF insisterte blant annet på at land skulle tilbakebetale lånene i fullt ut og ikke få ettergitt gjeld. Mange u-land sendte dermed mer penger ut av landet enn det som kom inn med handel og bistand til sammen.

På 80-tallet begynte IMF å kreve at land som fikk lån av Fondet måtte ha såkalte strukturtilpasningsprogram (SAP) på plass. Målet med programmene var makroøkonomisk stabilitiet, og politikken de innebar var privatisering av offentlige tjenester, liberalisering av handel og deregulering av finansmarkeden. Slik politikk var i vinden i denne Reagan-Thatcher perioden, men har blitt kritisert for å undergrave nasjonal suverenitet og for å forverre fattigdom og vekst.

Mange av IMFs medlemsland opplevde store økonomiske kriser på slutten av 1990-tallet. Kritikere mente krisen blant annet oppsto på grunn av feilslåtte råd fra IMF, og at IMF som institusjon hadde sviktet siden den ikke hadde klart å avverge krisen.

På 1990-tallet introduserte IMF gjeldssletteprogram for de fattigste landene: Heavily Indebted Poor Country Initiative (HIPC). Gjennom dette initiativet kunne fattige land få gjeldsslette, så lenge de innførte strukturtilpasningsprogram.

Mange utviklingsland betalte ned IMF lån i løpet av 1990-tallet og 2000-tallet, for å kunne slippe å bøye seg for Fondets betingelser. Fondet fikk færre og færre låntakere, og dermed mindre makt i verden. Med finanskrisen i 2008 ble dette imidlertid snudd på hodet. Fondet fikk nye ressurser pumptet inn, og land etter land måtte be om IMF lån på grunn av krisa.

I dag er Fondet mest opptatt av å løse Eurokrisa. På begynnelsen av 2012 var 76% av Fondets utestående kreditt er til europeiske land. Samtidig er gjeldssletteprogrammet for de fattige (HIPC) i ferd med å gå inn i sin sluttfase, og det finnes ikke noe rammeverk som kan erstatte det.

Les mer om IMFs historie, rolle, låneordninger, utfordringer og om Norges rolle i fondet.

IMFs egne nettsider: http://www.imf.org