Samme gamle visa? - SLUG

Etter at finanskrisen brøt ut skulle man tro at finansinstitusjonene som har vært med på å føre verden inn i krisa skulle miste makt, eller i det minste gå gjennom store reformer og forandringer. Etter hvert som krisa har gått sin gang, har det blitt mer og mer tydelig at dette ikke vil skje med det første. Tvert i mot kan det virke som om de internasjonale finansinstitusjonene, med IMF i spissen, har fått mer makt.

 

Mer makt til IMF

I tiden før finanskrisen var det enkelte tegn som tydet på at IMF og Verdensbanken sakte, men sikkert mistet litt av sin betydning for utviklingsland. Mange land, spesielt i Sør-Amerika, erstattet lånene sine gjennom IMF med lån fra regionale banker. I tillegg økte Kinas rolle som utlåner, spesielt i Afrika. Om dette var en utelukkende positiv trend kan diskuteres, men det var i hvert fall positivt at IMF og Verdensbanken møtte konkurranse, og at utviklingsland hadde alternativer. I kjølvannet av finanskrisen opplever man at spesielt IMF har blitt viktigere og har fått større makt. På grunn av at mange av de rikere landene selv sliter med økonomien har det blitt vanskeligere for fattige land å få bistand og lån fra andre enn IMF. Store redningspakker har blitt lovet som et svar på krisen, og IMF har også fått store midler for å bidra til å motvirke finanskrisen. Disse pengene vil riktignok i liten grad komme lavinntektsland til gode. G20-landene har lovet 1,1 billioner dollar som skal brukes for å motvirke finanskrisen. Bare 50 milliarder av disse pengene vil gå til utviklingsland. Dette til tross for at de fattigste landene er dårligst rustet i møte med finanskrisen, og at det i hovedsak er landene i nord som er ansvarlige for at krisen oppstod.

 

Gjør som vi sier, ikke som vi gjør

I tillegg til finansiell støtte er det også flere som vender til IMF for råd om hva slags økonomisk politikk man bør føre. At IMF får en viktigere rolle når det gjelder økonomisk politikk er et paradoks. I tiden før finanskrisen oppfordret fondet til en økonomisk politikk som innebar kutt i offentlige utgifter og økt privatisering - en politikk som mange mener var med på å skape finanskrisen. Samtidig gjør de fleste land i Vesten det stikk motsatte av denne politikken - de øker offentlige budsjetter. IMF oppfordrer faktisk land i Vesten til å bruke mer penger, som et middel mot finanskrisen. Samtidig holder de fast ved de gamle betingelsene knyttet til lån til utviklingsland. Det er helt tydelig at IMF lever etter prinsippet ”gjør som vi sier, ikke som gjør”. Siden de fattigste landenes stemmer teller svært lite i IMF er det lite utviklingslandene kan gjøre med dette. I en tid der det er svært vanskelig å få bistand og lån fra andre enn IMF er dette selvfølgelig svært negativt.

 

Reformer og mer rettferdighet

Allerede før finanskrisen var det tegn til at det ville skje mindre reformer i IMF og Verdensbanken. Finanskrisen har satt en stopper for disse reformene, men har samtidig gjort det helt tydelig at det nåværende finanssystemet verken fungerer eller er rettferdig. Det er derfor på høy tid med endringer, enten gjennom en omfattende reform av de som allerede eksisterer eller gjennom opprettelsen av helt nye institusjoner. Det er helt avgjørende at de fattigste landene får en større stemmevekt i disse institusjonene, for å forhindre at de bare blir midler for de rikeste landenes politikk. Stemmeretten må ikke være knyttet til størrelse på innskudd eller annet som kan være med på å sette utviklingslandene på sidelinja.

 

En ny økonomisk politikk

Det ville være et stort skritt i riktig retning dersom de fattigste landene får være med og bestemme i de internasjonale finansinstitusjonene, men det er også viktig at man endrer på den økonomiske politikken som har vært rådende i lang tid. Det er nå på tide at man legger fra seg den økonomiske politikken basert på ”Washington konsensus” som lenge har vært enerådende i blant annet IMF. Finanskrisen har ført til at land som tidligere har vært dens ivrigste tilhengere i stor grad snur seg bort fra denne politikken. I stedet for kutt i offentlige budsjetter og økt privatisering, sprøytes store midler fra redningspakker og lignende inn i det offentlige. Dette bør være et tydelig tegn på at den gamle politikken er avleggs og må legges bort. Det må være mulig å føre en politikk som er fornuftig sett fra et økonomisk ståsted uten at dette går utover liv, helse og rettferdighet.


Kristian Jahren Øvretveit, styremedlem i SLUG