​ IMF for fattigfolk?

I dag åpner Verdensbanken og IMF sine årsmøter. IMF har fått en nøkkelrolle i håndtering av finanskrisen, og opplevd økte bevilgninger. Samtidig hevdes det at Fondet er i forandring, og at det i økende grad ivaretar interessene til mennesker i utviklingsland. At Fondet går inn for å finansiere kuppmakerne i Honduras, tyder imidlertid på noe annet, skriver SLUG i denne kronikken.

ingrid-harvold-kvangraven

Ingrid Harvold Kvangraven, informasjons- og analysemedarbeider i SLUG. 

Da den sittende regjeringen i Honduras ble styrtet i sommer, og president Manuel Zelaya ble bortført fra hjemmet sitt og flydd ut av landet, reagerte mange institusjoner ved å fryse støtte til de nye styresmaktene. FN, Verdensbanken, og den Interamerikanske utviklingsbanken er blant de som holder tilbake finansielle midler fram til demokrati er gjenopprettet. 

Samtidig har IMF gått inn for å innvilge $150 millioner til kuppmakerne, som om ingenting er galt. Slik støtter IMF opp om et illegitimt regime som verken anerkjennes av befolkningen i Honduras eller verden forøvrig.

Da Hugo Chavez ble kantret i et statskupp i Venezuela i 2002, reagerte IMF på lignende måte. Kun noen timer etter kuppet, uttalte en talsperson for IMF at de ville assistere den nye administrasjonen. I tråd med USAs nyliberale overbevisning, var Fondet ivrige etter å støtte opp under et alternativ til venstreorienterte Chavez.

Det synes å være samsvar mellom IMFs finansiering av det nye regimet i Honduras, og amerikansk politikk. Amerikanske myndighetene har ennå ikke definert handlingen som et statskupp. En slik uttalelse vil nødvendiggjøre at USA fryser alle midler til regimet, noe de ikke har interesse av. Som med IMFs støtte til Chavez i 2002, kan også USAs mangel på handlekraft overfor Honduras, ses i sammenheng med økonomisk politikk. Det er tross alt ikke makten til en frihandelsorientert regjering som har blitt svekket i Honduras.

IMF-midlene er en del av en pakke på $205 milliarder som skal fordeles på Fondets medlemmer. Likevel, kunne Fondet ha utsatt utbetalingen og latt være å handle som om legitimiteten til kuppregjeringen ikke skal betviles. Fondet har utsatt utbetalinger før, og ironisk nok, utsatte de utbetaling til den demokratisk valgte Zelaya i fjor. Begrunnelsen var da at IMF ikke var enige med regimets økonomiske politikk.

For drøye ti år siden, da Asiakrisen sjokkerte verden, raste en diskusjon om behovet for å reformere IMF, Verdensbanken og den globale finansarkitekturen. Nobelsprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz, mener forslag om reform fra makthavere på den tiden, kun var forsøk på å roe ned kritikere, uten å egentlig ville forandre et system som mange av dem tjente på.

Før finanskrisa i fjor høst, hadde diskusjonen om reform av IMF og Verdensbanken igjen blusset opp blant sivilsamfunn, politikere og akademikere. Kritiske røster uttalte at IMF og Verdensbanken er utdaterte, og derfor at de må restruktureres eller legges ned. Finanskrisas utbrudd blåste imidlertid nytt liv i Fondet. G20-landene ble enige om at selv om det er behov for reform av IMF og Verdensbanken, så skal de få en nøkkelrolle i fremtidens finansarkitektur. Dette fulgte de opp på G20-møtet i april, da de fastslo at $ 1.1 billion skal kanaliseres til institusjonene for at de skal kunne støtte land som sliter med å takle finanskrisen.

Siden 1980-tallet
har IMF blitt kritisert for å stille nyliberalistiske økonomiske krav til låntakere, som ikke gagner befolkningen. Dette gjør de fortsatt, noe den latviske helseministeren fikk erfare i sommer. Han trakk seg fra regjeringen i protest mot nedskjæringene i helsesektoren som landet må gjennomføre for å få lån fra IMF.

IMF foretok en revidering av sin utlånspraksis i vår, og gjorde endringer i styreformen for å demokratisere institusjonen. Det hevdes nå at Fondet er i forandring, og at det har blitt en organisasjon som skal bistå land og mennesker i verden, ikke bare Washington, Wall Street og europeiske banker. Mange mener imidlertid at de reelle endringene er marginale.

Et hovedpunkt i debattene om gjeld og gjeldsslette de siste årene, er begrepet ”illegitim gjeld”. Gjeldsaktivister understreker at ingen bør kunne kreve at befolkningen i et diktatur skal betale tilbake lån tatt opp av diktatoren. Undertrykkende regimer og statsledere som har kommet til makten på udemokratisk vis, er illegitime regimer som ikke bør få lån.

Norge har gått i bresjen internasjonalt for å sette illegitim gjeld på den internasjonale agendaen. I tillegg til å ha finansiert studier om begrepet i Verdensbanken og FN, har norske myndigheter fremmet konseptet i FN-initiativet, Financing for Development.

Det er viktig å forhindre at illegitim gjeld oppstår. Slett U-landsgjelda jobber derfor for et regelverk for ansvarlig finansiering. Dette innebærer blant annet anerkjennelse av et medansvar hos långiver for at lån som blir gitt kommer befolkningen i låntakerlandet til gode. Slik vil man hindre at styresmakter kan ta opp lån for å undertrykke egen befolkning.

Å gi lån til et
kuppmakerregime som Honduras er verken ansvarlig, moralsk eller legitimt. IMF har ikke belegg for å påstå at lånet vil komme befolkningen til gode, og det er sannsynligvis små muligheter for en fri, åpen og offentlig diskusjon om hva pengene skal gå til.

Under ukas årsmøter i IMF og Verdensbanken er det ingen tvil om at Washingtons interesser fortsatt er uproporsjonalt sterke i IMF. Rike lands interesser satte en stopper for reell reform etter Asiakrisen, og det er fare for at de vil fungere som en brems også i dag. Norge bør, som et foregangsland, gi tydelige signaler på Årsmøtene om at vi ikke støtter IMFs finansiering av kuppmakerne i Honduras.

Om Fondet virkelig er i en forandringsprosess, for vi håpe prosessen er på begynnerstadiet, og at en mer radikal forandring står for døren.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 06.10.09



Les også: