Gjelden som tar liv

Når matsikkerhet må vike for gjeldsbetjening. SLUG-artikkel på trykk i FIANs siste magasin. 

Hvert år betaler utviklingsland mer enn 500 milliarder dollar i gjeld til banker, rike land og internasjonale finansinstitusjoner. Dette er litt mer enn det som hvert år brukes på reklame eller på USAs krigføring i Irak. Det er langt mindre enn de tre billioner dollar som iløpet av få måneder ble generert til redningspakker i forbindelse med finanskrisen. Men gjeldsbetjeningen er langt mer enn de rundt 120 milliardene som årlig gis i bistand fra Nord til Sør.

Gjeld som førsteprioritet

Utviklingslandenes gjeld er et enormt problem med store konsekvenser på en rekke samfunnsområder. Matsikkerhet er et av disse. Det som skjer når et land sitter med store gjeldsbyrder er at gjeldsbetjening blir prioritet nummer én - ikke fordi landet ikke har andre mer presserende hensyn å ta, men fordi kostnaden ved å bli sett på som en "dårlig betaler" er for høy. Dersom et land ikke betaler sine utlånere vil det bli vanskeligere og dyrere å få nye lån og å få gjeldsslette. I dag må dermed en rekke land prioritere vekk å sørge for skoler, sykehus og vann til sin befolkning fordi de må møte sine forpliktelser overfor utlånere. Når gjeldens såkalte bærekraft vurderes av Verdensbanken og IMF er det kun økonomiske kriterier som ligger til grunn; altså hvorvidt et land økonomisk sett er i stand til å betale tilbake gjelden. Hvorvidt et land faktisk kan prioritere gjeldsbetjening uten at det får dramatiske konsekvenser for befolkningens velferd er et annet spørsmål. 

Sårbare økonomier

Et fattig land med høy gjeld er et svært sårbart land, for eksempel med hensyn til å håndtere prissvingninger på matvarer landet importerer. Det har også begrensede muligheter til å tilby befolkningen krisehjelp i en situasjon med akutt matmangel. En gjeldstynget stat vil også gjerne prioritere eksportrettet landbruk for å tjene penger til gjeldsbetjening, noe som igjen kan true innenlands matsikkerhet. Og, ikke minst, en gjeldstynget stat vil gå langt for å få slettet gjeld. Det finnes en rekke eksempler på at land som har fått slettet deler av sin gjeld, har måttet gå gjennom strenge donordrevne reformprogrammer, som har vist seg å få alvorlige konsekvenser for befolkningens velferd og for matsikkerhet. 

Tomme maislagre i Malawi

Malawi er et eksempel på et land som har opplevd alt dette. I 2002 førte en sultkatastrofe til at tusener av mennesker i det lille landet i det sørlige Afrika mistet livet. Bakgrunnen for hungersnøden var sammensatt, men det er ikke tvil om at en viktig årsak var tomme maislagre. Malawis myndigheter var nemlig tvunget til å selge store mengder av sitt maislager til sine naboland for å være i stand til å betjene utestående lån. Verdensbanken og IMF var pådrivere for dette salget.

I 2005 opplevde Malawi igjen hungersnød, denne gangen delvis forårsaket av et reformprogram for å få gjeldsslette. Verdensbanken hadde i en årrekke arbeidet for liberalisering av Malawis jordbrukssektor og var en sterk pådriver for privatisering av Malawis Agricultural Development & Marketing Corporation (ADMARC). For at Malawi skulle få gjeldsslette gjennom det såkalte HIPC-initiativet (Heavily Indebted Poor Countries Initiative), ble ADMARC i 2004 privatisert etter sterkt press fra Verdensbanken, til tross for stor motstand blant en rekke malawiske parlamentarikere og representanter for sivilsamfunnet. ADMARCs funksjon var blant annet å tilby bønder subsidiert gjødsel, lokale markeder og garantipris. ADMARC hadde lokale lagre spredd utover hele landet, hvor bønder kunne få solgt sine varer uten å reise langt. Når det offentlige trakk seg ut fra jordbrukssektoren, gjennom ADMARCs privatisering, fantes det ikke en fungerende privat sektor for jordbruksvarer på landsbygda. Resultatet var at bøndene ikke fikk omsatt sine produkter og mistet muligheten til å kjøpe billig gjødsel. Igjen ble det hungersnød. Malawi fikk slettet gjeld, men prisen landet betalte var høy.

Finanskrisen forverrer gjeldsproblemene

For å sørge for matsikkerhet i sårbare land er det behov for mer gjeldsslette til flere land. Det er viktig at gjeldssletten skjer på premissene til de enkelte land, og det er viktig at fattige land får tilgang på bistand og billige lån for å unngå opphoping av ny gjeld. Dette er spesielt viktig i dag med tanke på virkningene av finanskrisen. Krisen byr på store problemer for fattige land, så vel som rike. Synkende etterspørsel etter utviklingslandenes varer, lavere skatteinntekter, mindre pengeoverføringer fra emigranter, nedgang i bistand og generelt mindre kapital i omløp gjør en del utviklingsland svært sårbare. For å komme seg gjennom vanskelige tider, må de dermed ta opp mer lån, og vi kan fort komme i en situasjon hvor gevinstene av de siste årenes gjeldslette blir reversert. Ifølge IMF var 7 lavinntektsland i "gjeldsnød" før finanskrisen. I dag er 12 lavinntektsland i en slik situasjon.

Artikkel på trykk i FIANs "Sulten på rettferdighet - Magasinet for retten til mat" 2010.
Tekst: Line Madsen Simenstad 

Foto #1: Field of dreams av John Duffell

Foto #2: Maize drying av Kevin Souza



Les også: