Klimafinansiering - alternative løsninger

Hvordan skal klimatilpasning finansieres? Det finnes en rekke muligheter. Morales, Jagland og Robin Hood kaster seg ut i debatten.

Green-Mask-Kenyan-Child-With-Schoolbook

Robin Hood-kampanjen innebærer at en liten andel av verdiene som flyttes rundt mellom banker og fond skal trekkes ut og brukes til fellesgoder, blant annet til klimatilpasning.

Verdensbanken var tidlig ute med å lansere seg selv som den riktige kanal for finansiering av klimatilpasning i land i Sør. Men som du kan lese i artikkelen på side 5 og 6, er det mange problemer forbundet med en slik løsning. Først og fremst er det viktig at utviklingsland ikke blir pålagt en enda større gjeldsbyrde for å tilpasse seg klimaendringer i stor grad forårsaket av land i Nord. Verdensbankens klimafond er langt fra den eneste måten å finansiere klimatilpasning i Sør. Flere andre forslag har blitt fremmet. Felles for dem er at de som forurenser også skal være de som betaler.

Utslippsgjeld
Bolivia har lansert et forslag for finansiering av klimatilpasning som tar som utgangspunkt i at land i Nord står i klimagjeld til land i Sør. For å finansiere sin industrielle og økonomiske utvikling, har land i Nord brukt langt mer enn sin ”kvote” av utslipp. FNs klimapanel beregner at bærekraftig karbonutslippskvote per person for 2009 er 2170 kilo, mens dagens faktiske gjennomsnittlige forbruk er 4700 kilo i året. I USA og Canada slippes det ut 22,000 kilo per person, mens det i Sri Lanka slippes ut 660 kilo.

Bolivia, og andre land som støtter forslaget, mener at det skal beregnes hvor stor denne klimagjelden er og at den skal tilbakebetales i form av finans- og teknologioverføringer fra Nord til Sør. Dette skal være offentlige midler, og ikke gis i form av lån. Ifølge bolivianske myndigheter burde et slikt rammeverk administreres i regi av FN. Så langt har forslaget fått støtte av en rekke organisasjoner i sivilsamfunnet, så vel som av noen regjeringer i Sør, blant annet Paraguay og Malaysia.

Greenhouse Development Rights
En variant av forslaget til Bolivia er Greenhouse Development Rights-rammeverket (GDR). Dette har blitt utarbeidet av det internasjonale forskningsinstituttet Stockholm Environment Institute og den amerikanske tenketanken Ecoequity. Forslaget er mer omfattende enn Bolivia sitt, men bygger på mange av de samme prinsippene.

Innenfor GDR-rammeverket vil det settes en utviklingsterskel, og det forventes at de som ligger over et visst nivå av økonomisk utvikling skal finansiere klimatilpasning og bærekraftig økonomisk utvikling i fattigere land. Et lands ansvar for klimatilpasning avhenger også av landets utslippsgjeld, men ikke den delen av dette som har gått til å nå utviklingsterskelen. Her er det altså en blanding av historisk ansvar og betalingsevne som ligger til grunn. Resultatet er at land som Kina og India vil måtte betale mer, noe som har gjort GDR-rammeverket mer populært blant land i Nord.

Globale skatter
Mens disse to forslagene tar utgangspunkt i overføring mellom land, er det andre forslag som isteden skattlegger forbruk og transaksjoner. Skatt på finanstransaksjoner er et forslag som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, gjennom kampanjen ”Robin hood tax”, som har blitt lansert i Storbritannia. Dette innebærer at en liten andel av verdiene som flyttes rundt mellom banker og fond skal trekkes ut og brukes til fellesgoder, blant annet til klimatilpasning. En slik skatt kan generere mellom 100 og 400 milliarder dollar i året, avhengig av hvilke typer transaksjoner som dekkes og i hvor stor grad skatten fører til endringer i markedet (1).

Et annet forslag er å innføre globale skatter på flyreiser. Kun 5 prosent av jordens befolkning bruker fly. Skatt på flyreiser har relativt bred internasjonal oppslutning, med blant andre Norge med på laget. En slik skatt vil kunne gi mellom 8 og 20 milliarder dollar i året de første fem årene, og mye mer på lang sikt. En tilsvarende skatt på shipping er også en mulighet. Dette vil kunne gi mellom 1,5 og 25 milliarder dollar i året. Alle disse tre globale skattene har lenge vært foreslått, og da fortrinnsvis til utviklingsfinansiering. Dersom noen av dem skulle bli innført, er det sannsynlig at bare en del går til klimatilpasning.

Karbonskatt
En annen type global skatt er karbonskatten. Denne har blant andre Torbjørn Jagland tatt til orde for, og det innebærer altså en global avgift som vil gjøre fossilt brennstoff dyrere. Dersom man setter en avgift på 2 dollar per tonn karbon, vil dette gi til sammen 40-50 milliarder dollar hvert år, noe som gjør dette forslaget til et av de som vil generere mest penger til klimatilpasning. Et annet beslektet forslag er å overføre deler av statlige subsidier til produksjon av fossilt brennstoff i land i Nord til klimatilpasning i land i Sør. I tillegg til å frigjøre midler til klimatilpasning, vil dette også gjøre det mindre lønnsomt å produsere ikke-fornybar energi.

Alex Wilks, tidligere leder i European Network on Debt & Development (Eurodad), jobber nå som fri konsulent for NGOer og er i ferd med å utarbeide en analyse av ulike alternativer for finansiering av klimatilpasning. Han tar for seg blant annet skatt på flyreiser, shipping, karbon og finanstransaksjoner, og vurderer dem etter kriterier for hvor dekkende, forutsigbare, rettferdige og transparente de ulike rammeverkene er. Wilks kommer frem til at ingen av alternativene er optimale, men at samtlige har en viss nytte, og at de kan komplementere hverandre.

Årsak og ansvar
Problemet med Verdensbankens klimafond er at klimatilpasning blir upolitisk; det blir redusert til et spørsmål om penger og teknologi, og tar ikke høyde for årsak og ansvar. Felles for alle de nevnte forslagene i denne artikkelen er at de innebærer at de som har ansvaret for klimaendringer skal betale for tilpasning, enten det er land eller forbrukere. Noen av forslagene vil også i seg selv kunne bidra til at det blir mindre lønnsomt å produsere forurensende energi, for eksempel gjennom reduksjon i subsidier eller avgift på karbon. Løsningen på klimakrisen skal ikke være smertefri. Vi som forbrukere i Nord kan ikke slippe unna og gi regningen til utviklingsland.

Med klimakrisen står verden overfor en helt ny situasjon, og ingen vet egentlig hva som burde gjøres. Det er derfor viktig at vi ser oss om og vurderer flere løsninger for finansiering av klimatilpasning. Det aller viktigste er at byrdene fordeles etter ansvar og betalingsevne.


Fotnoter

1. Tallene for hvor mye midler de enkelte forslagene vil generere er hentet fra Alex Wilks’ vurdering av ulike alternativer for klimatilpasning.

Foto: Green Mask Imagery, Robin Hood Campaign.



Les også: