Nasjonalt press for gjeldsrevisjon

Changemakers gjeldsutvalg gjennomfører i disse dagen en nasjonal kampanje for å presse på for en gjeldsrevisjon. Kampanjen baserer seg på SLUG ferske rapport som avdekker indonesisk illegitim gjeld til Norge.

I forbindelse med kampanjen har Changemaker skrevet om rapporten og om hvordan denne er den siste brikken i et langt arbeid med gjeldsslette og gjeldsrevisjon. Denne teksten kan også leses på Changemakers egne hjemmesider

Dude, where's my bølgekraftverk?

Dette er fortellingen om da den norske gjeldsbevegelsen dro til Indonesia for å undersøke påstanden om at Norge ikke har mer utestående illegitim gjeld. La oss starte tre år før fortellingen egentlig begynner. 

Fra skipseksport til teknologieksport

Om man var en flue på veggen i Utenriksdepartementet, kunne man 2. oktober 2006 observere en fornøyd og lettet mann som sakte sank ned i sin dype kontorstol. Utviklingsminister Erik Solheim hadde akkurat kommet tilbake fra pressekonferanse hvor han med stort smil og kraftig gestikulering annonserte at Norge sletter alt som er utestående av den såkalte "skipseksportgjelda". Solheim har god grunn til å puste lettet ut.

Ikke bare har han satt en strek over en av de største skamplettene i norsk bistandshistorie. Skipseksportgjelda var penger Norge hadde lånt ut for å la fattige land på den sørlige halvkule kjøpe ubrukelige båter for å hjelpe en skakkjørt norsk verftsindustri. Det var første gang en lånegiver beklaget og innrømmet at gjelda ikke burde vært gitt. Hovedgrunnen til at Solheim endelig kunne puste lettet ut, var at norsk gjeldbevegelse, med Changemaker i spissen, i en årerekke hadde presset enormt på for å få sletta gjelda. Nå tenkte han nok at bevegelsen var fornøyd og kom til å slå seg til ro. Slik ble det imidlertid ikke.

Etter at Solheim sletta skipseksportgjelda begynte Changemaker å kreve gjeldsrevisjon. Gjeldsrevisjon innebærer at Utenriksdepartementet går gjennom og kontrollerer alle lån som den norske stat har gitt til andre land. Målet er å avdekke om noen av lånene er gitt på illegitimt grunnlag, slik tilfellet var med skipseksportgjelden. Etter kraftig press fra Changemaker kan man nå i Regjeringens Soria Moria II-erklæring lese følgende gladnyhet: "Regjeringen skal (...) jobbe for å gjennomføre en norsk gjeldsrevisjon". Foreløpig står prosessen stille, men Erik Solheim har uttalt at Norge "ikke har mer utestående gjeld som er tatt opp på illegitimt grunnlag." Men hvordan kan regjeringen egentlig være så sikker på dette før en gjeldsrevisjon er gjennomført?

Gjeldsbevegelsens utsending, Magnus Flacké fra Slett U-landsgjelda (SLUG), tok turen til Indonesia for å undersøke regjeringens påstander om at man ikke hadde mer illegitim gjeld utestående. På midten av nittitalet lånefinansierte den norske staten ni prosjekter i Indonesia. Prosjektene ble finansiert gjennom en blanding av bistand og eksportkreditter.

Dude, where's my bølgekraftverk?

Ett av prosjektene man lånte ut penger til var bygging av et bølgekraftverk på Java. Teknologien ble utviklet i Norge, og planen var opprinnelig å bygge et bølgekraftverk utenfor Bergen. Det skulle imidlertid vise seg at bølgekraftverket ikke tålte norske forhold; kort tid etter at en prøvestasjon hadde blitt satt opp ble den ødelagt i en vinterstorm. Det norske prosjektet ble avsluttet, og eierne satt igjen med teknologi man ikke kunne bruke til så mye. Resultatet ble at man i stedet forsøkte å selge bølgekraftteknologien til et annet land. I 1995 inngikk selskapet Indonor en kontrakt verdt 53 millioner med Indonesias teknologidepartement om levering av et bølgekraftverk. Indonor var et norsk selskap som eierne av bølgekraftteknologien startet opp med kun det ene formål å selge teknologien til Indonesia.

Selv om teknologien hadde vist seg ubrukelig i Norge, hadde man håp om at bølgekraftverket likevel ville fungere i Indonesias roligere klima og gunstige bølgeforhold. I tillegg var det en fin mulighet for Norge til å dele ut litt bistand til Indonesia ved å støtte et prosjekt som leverer ren strøm og overfører miljøvennlig teknologi. Av kjøpesummen på 53 millioner NOK ble 37.3 millioner finansiert gjennom lån fra Norge i form av eksportkreditter. Bistandsdelen på 10 millioner ble brukt til å redusere kredittrenta fra 6.08 % i året til 3.5 %. Resten av kjøpesummen skulle finansieres av Indonesia.

Prosjektet ble en fiasko. Først viste det seg at bølgene slo en annen vei enn det man først hadde beregnet, slik at man ville få mindre kraft per bølge. Deretter fant man ut at klippen man skulle bygge kraftverket på var for skjør til å holde et kraftverk, og dermed uegnet i tilfelle jordskjelv. På grunn av disse omstendighetene ble prosjektet utsatt, og nye overslag viste at prosjektet ville bli mye dyrere enn antatt. Omtrent samtidig ble Indonesia rammet av økonomisk krise; Asia-krisen. Da krisen omsider tok slutt var verdien av den indonesiske valutaen redusert med 75 %, noe som gjorde det umulig å dekke de nye kostnadene på prosjektet. Resultatet ble at det norske selskapet trakk seg fra avtalen, og det eneste Indonesia ble sittende igjen med var gjeld til Norge.

Indonesia har fortsatt US$ 2.5 millioner igjen å betale til Norge for et bølgekraftverk som aldri ble realisert og for miljøteknologi som aldri ble overført.

Et annet mislykket samarbeidsprosjekt mellom Norge og Indonesia har fått navnet "Seawatch". Det er et avansert system som blant annet skulle brukes til å overvåke forurensning i havet. Teknologi som ikke var egnet for de tropiske havforholdene i Indonesia, mangelfull opplæring og oppfølging fra norsk side, er sammen med den asiatiske finanskrisen i 1997 med på å forklare hvorfor Indonesia ikke har sett noe til fordelene de var forespeilet da de signerte millionkontrakten. 13 år senere skylder Indonesia fortsatt US$ 8.8 millioner til Norge for teknologi som de ikke trenger.

Er dette illegitimt?

Bølgekraftverket på Java skapte ikke en eneste watt energi, det har ikke bidratt til sysselsetting eller på noen som helst annen måte bidratt til noen form for utvikling i Indonesia. Allerede i 2000 fastslo Fagbevegelsens Forskningsstiftelse FAFO i en utredning at prosjektet bar preg av dårlig planlegging og at det var høy risiko for at teknologien ikke passet til det den skulle brukes til. Videre fastslår FAFOs utredning at prosjektet i utgangspunktet var lite økonomisk bærekraftig og hadde stor sannsynlighet for å gå med tap. Her ser vi nok et eksempel på at bistandsmidler ble brukt for å redde norsk industri.

Indonesias koordinator for Seawatch-prosjektet er klar på Norske Oceanors rolle i prosjektet. Han mener at det norske selskapet har utnyttet Indonesias manglende kunnskap om den nye, svært avanserte teknologien. En anonym kilde fra Norad har uttalt at deres egen ekspertavdeling var mot at Norad skulle støtte prosjektet økonomisk fordi det var åpenbart at Indonesia ikke hadde tilstrekkelig kompetanse for å utnytte teknologien på noen som helst meningsfull måte. Prosjektet ble allerede da kalt et eksperiment på bekostning av bistandspenger.

Gjelda etter begge prosjektene som Magnus Flacké undersøkte i Indonesia er helt klart illegitim. Ikke nok med at lånene ble gitt til åpenbart dårlige prosjekter og at de norske selskapene aldri leverte det Indonesia betalte for. I tillegg ble disse lånene gitt til Indonesia under President Suharto. Eks-President Suharto skal ifølge Transperency International ha underslått mer penger enn noen annen statsleder gjennom historien. De antar at han i løpet av sine 35 år med makta underslo mellom 15 og 35 milliarder dollar. Det var ikke realistisk å tro at prosjektene ville komme folket til gode. Altså stemte ikke utsagnet til Erik Solheim om at det ikke fantes mer gjeld som ble "tatt opp på illegitimt grunnlag".

Krev gjeldsrevisjon!

Dette viser nok engang behovet for en gjeldsrevisjon der vi går igjennom norsk utlånspraksis for å finne ut hva vi kan gjøre bedre og hvordan Norge kan bli en mer ansvarlig långiver. Per i dag finnes det ingen internasjonale bindende regler for långivning som sørger for åpenhet i låneprosessen og demokratisk forankring i låntakerland. Alle forhåndsregler og retningslinjer er frivillige og har liten effekt

Ansvarlig finansiering handler først og fremst om å skape mer rettferdige strukturer for finansiering enn det systemet som eksisterer i dag. Ansvarlig finansiering skal sikre at både låntakere og långivere opptrer ansvarlig for å forhindre at historien gjentar seg slik at det oppstår nye tilfeller av illegitim gjeld og at gjeldsbyrden ikke hindrer økonomisk og sosial utvikling i fattige land.

Om Norge går igjennom sin utlånspolitikk vil det være med på å sette agendaen for også andre land og være et stort skritt på vei mot en mer rettferdig og ansvarlig verden.


Les også:



Les også: