Egypt: Ferdige med urettferdighet

Etter 29 år som leder av det Egyptiske folk, gikk tidligere president Hosni Mubarak av. Mubaraks nesten 30 år ved roret har vært preget av korrupsjon og fengsling uten lov og dom, og endte etter kraftige protester og demonstrasjoner.

En sommer har gått siden verden fulgte med demonstrantenes kamp mot de diktatoriske regimene i Nord-Afrika. I Tunisia og Egypt førte de voldelige opprørene frem; Tunisias tidligere president Zine El Abidine Ben Ali og Egypts president gjennom nesten 30 år, Hosni Mubarak gikk begge av uten langvarig kamp. Tidlig i oktober meldte Jemens president, Ali Abdullah Saleh, i en tale på en statlig TV-kanal, at han kommer til å gå av. I andre land har demonstrasjonene vært mindre fruktbare; i Libya utviklet opprøret mot landets mangeårige diktator, Muammar al-Gaddafi, seg til en borgerkrig med internasjonale styrker involvert i kamphandlingene. I Syria er situasjonen fortsatt svært kritisk, og hæren har reagert svært kraftig mot demonstrantene som ønsker Ba’ath-regimets avgang.

Demonstrantene i Nord-Afrika kjempet for en lang rekke rettigheter. Folks ønsker om frihet, menneskerettigheter, demokrati, jobbmuligheter, ’empowerment’ og verdighet, gjorde at de tok kontroll over egen skjebne1. Den kortsiktige løsningen
var å demonstrere for avgangen til de diktatoriske statsoverhodene. På lengre sikt er den langt vanskeligere oppgaven å skape
et åpent demokrati og stabil økonomisk vekst.

En tidligere kjempe

Før Hosni Mubaraks avgang, den 11. februar 2011 var Egypt først og fremst kjent som et av verdens eldste sivilisasjoner, blant annet for sine oldtidsruiner og kjente byggverk som pyramidene. Egypt er et eldgammelt rike, som de siste tre årtusener har blitt hersket av en serie dynastier; blant annet persere, grekere, romere, bysantinere, arabere og ottomanske tyrkere. Et av høydepunktene i Egypts historie var i 1869, ved fullføringen av Suezkanalen som forbinder Middelhavet og Rødehavet. Med kanalen ble landet en viktig mellomstasjon for verdenshandelen. Etter åpningen av kanalen fulgte andre moderniseringsprosesser slik som bygging av jernbane, telegraf, og graving av kanaler for irrigasjon.

Utviklingen av Egypt ble i stor grad finansiert gjennom utenlandske lån og Egypts gjeld begynte å øke voldsomt. Da Egypt på 1880-tallet ikke var i stand til å tilbakebetale gjeld, tok England kontroll over landet. Først i 1922 ble Egypt delvis selvstendig fra England, men måtte vente til 1953, etter den egyptiske revolusjon, før de kunne erklære seg som en egen republikk. De nye myndighetene var svært kontrollerende; de hindret for eksempel politisk opposisjon og forbød et flerpartisystem.

Mistet kontrollen

Den langvarige kontrollen av demokratiet kan delvis forklare revolusjonen i januar 2011. Samtidig er det andre faktorer som spilte inn, slik som politivold, mangel på frie valg og ytringsfrihet, ukontrollerbar korrupsjon og økonomiske problemer, inkludert høy arbeidsledighet og et sterkt ønske om at Hosni Mubarakregimet skulle gå av.

Konsekvensene av revolusjonen var at president Hosni Mubarak resignerte, den 11. februar 2011, og overga makten til militæret. I de 18 dagene revolusjonen foregikk mistet 846 mennesker livet og 6,000 ble skadet. 21. november gikk det egyptiske folk til valgurnene, men så sent som i desember er det fortsatt ikke klart hvem som vant valget. Det må likevel nevnes at over seksti prosent møtte fram for å stemme. Oppmøtet er det største i Egypts historie.

Tar avstand fra IFIene

Ifølge en rapport utarbeidet for den amerikanske Kongressen, har militæret i Egypt bevisst utsatt viktig økonomiske reformer til en ny folkevalgte sivil regjering tar ansvaret. På kort sikt har regjeringen økt det skattemessige underskuddet ved å heve de offentlige subsidiene og lønn for å tilpasses stigende priser. I sommer avslo militæret lån fra de internasjonale finansinstitusjonene Verdensbanken og IMF. Dette ble begrunnet med en misnøye ved å låne fra Vesten. I stedet aksepterte regjeringen bistanden fra de arabiske statene; blant annet De forente arabiske emirater, Saudi Arabia og Qatar. 

Utbredt fattigdom

Egypt tilhører gruppen av de lavere mellominntektslandene, hvor omlag 40 prosent av befolkningen lever for mindre enn 2 USD om dagen. Arbeidsledigheten er svært høy. Egypt er på 123. plass på FNs Human Development Index (HDI) i 2009. Til tross for et svært vanskelig utgangspunkt har den egyptiske økonomien de siste årene hatt en positiv utvikling, men Egypt er som de fleste andre land nå preget av den globale økonomiske krisen. Egypt står overfor store utfordringer når det gjelder arbeidsledighet, befolkningsvekst og svak eksport.

Lang gjeldshistorie

Egypts gjeldshistorie begynte i 1869 da Suezkanalen ble etablert. Egypt fikk imidlertid bygget opp sine reserver under første og andre verdenskrig, da de eksporterte varer og tjenester til de allierte. Reservene ble holdt under britisk kontroll frem til slutten av 1940-tallet, da Egypt begynte å bruke dem til å finansiere import. Problemene inntraff under Sadat og Mubarak, og hadde blitt et alvorlig problem i 1990. Gjeldsbyrden steg fra mer enn 3 milliarder dollar i 1974 til ca 15.8 milliarder dollar i 1980.

Ved utgangen av 2010 var den offentlige gjelden på 80 prosent av BNP, som plasserte Egypt som det 21. mest gjeldstyngede
landet i verden.7 Når det gjelder utenlandsgjeld ser man derimot en nedgang, fra 35.26 milliarder dollar i 2006, til 29.59 milliarder
dollar i 2007. Dessverre steg gjeldsbyrden igjen i 2008, og var estimert til 35.03 milliarder dollar i 2010. Det plasserer Egypt som det 60. mest gjeldstyngede landet i verden. I 2009 var Egypts gjeldsnedbetalinger på 6,2 prosent av eksportinntektene, klart lavere enn 1990-nivået, da nedbetalingene utgjorde 23,7 prosent.

Illegitim gjeld?

Rentenivået på Egypts offentlige gjeld er 22 prosent av landets totale utgifter, høyere enn budsjettene for utdanning, helse og boliger.

Egypts gjeld stammer i hovedsak fra de siste 30 årene under den nå avsatte president Mubarak. Egypts offentlige gjeld er rundt 80 prosent av BNP, og nærmer seg nå 90 prosent.10 Store deler av denne gjelda kan trygt kalles diktatorgjeld. Gjeldsnedbetalingene et nytt folkevalgt regime må betale tilbake vil med nødvendighet sinke økonomisk vekst og øke muligheten for en økonomisk krise.


Artikkelen stod på trykk i Gjeldsbrevet nr 2, 2011.
Bladet kan lastes ned her.

Illustrasjon: Nick Bygon



Les også: