Brev fra arabiske NGOer

Dette er et sivilsamfunnsbrev støttet av 67 sivilsamfunnsgrupper fra 12 arabiske land. De uttrykker i brevet en alvorlig bekymring for at lån- og bistandsmidler til Tunisia og Egypt vil undergrave den demokratiske overgangsprosessen de nå er inne i, og avlede revolusjonens mål om økonomisk og sosial rettferdighet. 

G8-landene møttes 26. og 27. mai 2011 i den franske byen Deauville, hvor de diskuterte støtte til den arabiske våren, sammen med offisielle representanter fra de midlertidige styresmaktene til Egypt og Tunisia. Den egyptiske og tunisiske revolusjonen brakte disse landene inn i en ny æra hvor befolkningen krever demokratiske institusjoner og praksis, i tillegg til omfattende sosiale, økonomiske og politiske reformer basert på en inkluderende nasjonal dialog og et bemyndiggjort sivilsamfunn.

Støtte til den demokratiske overgangen og utviklingsarbeid er velkomment. Det er imidlertid viktig å merke seg at befolkningen i disse landene gjorde opprør mot urettferdige økonomiske modeller som førte til marginalisering av store deler av befolkningen gjennom flere tiår. Denne upassende politikken ble pålagt av de samme internasjonale aktørene som i dag bes om å assistere overgangen til demokrati.

IMF må reformeres

Så sent som i september 2010 hyllet IMF fremdeles Tunisias ”sunne makroøkonomiske ledelse og strukturelle reformer over det siste tiåret” og anbefalte mer av det samme ved å ”begrense offentlig forbruk på lønninger og matvare- og drivstoffssubsidier”, selv om fondet også anerkjente at matvareprisene gikk opp i landet på grunn av globale matvarepriser.

Fondets tidligere krav om politikk som er utilstrekkelig, og som ikke tar hensyn til befolkningens prioriteringer, gir grunn til å stille spørsmålstegn ved om IMF kan spille en konstruktiv rolle i overgangen Egypt og Tunisia skal gjennom.

Derfor bør politikken internasjonale organisasjoner har krevd og anbefalt de siste tiårene reevalueres på en seriøs, åpen og inkluderende måte. Rammeverket for internasjonale finansinstitusjoner kan styrkes av en slik debatt, forutsatt at debatten inkluderer utviklingsland på lik linje med industrialiserte land.

Bistand ment å støtte de folkelige revolusjonene bør ikke ende opp med å begrense den demokratiske overgangen og avlede revolusjonenes mål om økonomisk og sosial rettferdighet.

Kondisjonaliteter innskrenker demokratiet

Ortodokse økonomiske oppskrifter som bidro til overgrep mot det tunisiske og egyptiske folk bør ikke styrkes gjennom bistandspakker som fremmes i demokratiets navn. De forandringene befolkningen i Egypt og Tunisia kjemper for tjenes ikke ved økt bistand som betinges av handelsliberalisering og deregulering.

De stegene som er tatt av overgangsregjeringene i Egypt og Tunisia, i forhold til å akseptere bistandspakker med tilknyttede betingelser, vil skape forpliktelser for regjeringene og befolkningen i mange år framover. Slike beslutninger bør ikke tas av provisoriske regjeringer.

Isteden bør avgjørelser om makroøkonomisk politikk og handels- og investeringsavgjørelser baseres på økonomiske og sosiale prioriteringer som folket i Egypt og Tunisia identifiserer. Dette skal skje gjennom konstitusjonelle prosesser og nasjonale dialogfora som sammenfattes i omfattende, rettighetsbaserte og fremtidsrettede nasjonale utviklingsstrategier.

Den demokratiske prosessen bør ikke trues av avgjørelser tatt av ikke-valgte tekniske konsulentgrupper som foreløpig støtter overgangsregjeringene. Ei heller bør prosessen begrenses av forpliktelser gjennom avtaler med IMF, Verdensbanken, eller andre internasjonale institusjoner. Måten bistand blir gitt på forblir kontroversiell i seg selv, uavhengig om den gis i form av gavemidler eller lån.

Krav om åpenhet

Bistand lovet på G8-møtet allokeres gjennom IMF, EIB og EBRD, til tross for at disse institusjonene og deres rolle ikke har vist seg å tjene utviklings- og rettferdighetsmål. Tvert imot, ifølge flere europeiske organisasjoner, blir ikke EIB-lån gitt på en åpen måte, overvåkningen av utviklingseffekten av lånene er svak, og lånene lykkes sjelen med å tilfredsstille mottakerlandenes aspirasjoner eller med å tjene befolkningen.

Europaparlamentet har gjentatte ganger krevd at EIB skal blir mer åpen og forbedre standardene og kriteriene sine for bærekraftig utvikling. Dermed kastes tvil over bankens kapasitet til å oppnå målsettingen om nettopp en rettferdig utvikling som kan tjene de økonomiske og sosiale rettighetene til folk i Egypt og Tunisia.

Videre viser tidligere erfaring med EBRD i land i Sentral- og Øst-Europa og den tidligere Sovjetunionen, hvor EBRD forsøkte å bistå med overgangen til demokrati, blandede resultater. Fremfor alt, uten noe kompetanse i Middelhavsregionen, og uten offentlig tilgjengelig informasjon om hvordan bankens operasjoner påvirker fattigdom, er det tvilsomt at banken faktisk kan bistå i tråd med sosial rettferdighet i en slik overgangsperiode.

Innenfor denne konteksten vil vi, de undertegnede organisasjoner, understreke at bistand som gis til regionen må støtte en demokratisk folkelig utviklingsprosess, og ikke bidra til å øke folkets og landenes gjeld, eller innskrenke deres politiske handlingsrom for utvikling, demokratiske avgjørelser og økonomisk og sosial rettferdighet.

Derfor krever vi:

  • Fullstendig eliminering av politisk kondisjonalitet tilknyttet bistand til de provisoriske regjeringene, slik at ikke-valgte og midlertidige representanter ikke blir presset til å forplikte landet og befolkningen til politikk som vil ha vidtrekkende effekter i flere år framover.
  • En vurdering og reforhandling av internasjonal handels, finans-, og økonomiske forpliktelser tatt av tidligere regjeringer. Dette bør inkludere offentlige midler og rettigheter til naturressurser som ble privatisert gjennom korrupte avtaler, tatt av tidligere styresmakter.
  • At åpenhet sikres når det kommer til avtalt bistand og dens natur (tilskudd/lån), utdelings- og overvåkingsmekanismene og –kriterieriene, og hvilke sektorer og enheter bistand skal gå til.
  • At en vurdering av tidligere utlån i regionen fra utviklingsbankene som allerede opererer der, deriblant EIB og Verdensbanken, foretas før nye långivere kommer på banen.
  • At bistand og støtte rettets mot å tjene sosial og økonomisk rettferdighet, basert på økonomiske og sosiale visjoner i hvert av mottakerlandene. Visjonene vil følge fra valgene og være et resultat av en nasjonal deltakende og demokratisk prosess. Bistand bør særlig rettes mot fattigdomsbekjempelse, behovet for arbeidsplasser, og omfattende rettighetsbasert sosial beskyttelse. Støtten bør videre kanaliseres til finansinstitusjoner med en klar utviklingsrolle og ikke bare mellommenn som ikke kan garantere utviklingsutfallet av investeringene. Bistand skal ikke rettes mot å forsterke deregulering av privat sektor eller å øke internasjonal handels- og finanstransaksjoner; som ikke bidrar til utvikling.
  • Etablering av garantier fra institusjonene som skal kanalisere bistand om at midlene ikke ender opp med å forverre gjeldsbyrden til mottakerbefolkningen og -landene.
  • Gjennomføring av en gjeldsrevisjon for Egypt og Tunisia som omfatter gjeld som stammer fra årevis med udemokratiske og selvopptatte diktatorregimer. Odiøs gjeld må identifiseres og slettes.
  • Folkebevegelsen støttes ved at vedtak om immigranter fra regionen gjennomgås, og at menneskerettighetshensyn tas i betraktning.
  • Støtte til det egyptiske og tunisiske folk i deres forsøk på å spore opp og ta tilbake stjålen nasjonal kapital som er blitt ulovlig konfiskert av diktatorregimene, og kanalisert gjennom europeiske og amerikanske finansenheter og banker.
  • En ordentlig innsats for å forsterke regulatoriske reformer av finanstransaksjoner, bank hemmeligholdslover og skatteparadisforskrifter for å unngå at en lignende situasjon oppstår igjen.

Brevet er oversatt av Ingrid Harvold Kvangraven og stod på trykk i Gjeldsbrevet november 2011.



Les også: