Hva er egentlig gribbefond?

Gribbefond saksøker fattige land og tømmer dem for store summer. Men hvordan foregår egentlig dette, og hvorfor blir de ikke stoppet?

En veldig enkel definisjon av gribbefond stammer fra fuglen de er oppkalt etter. Fondet agerer som en gribb og ser seg ut de svakeste ofrene som det presser penger ut av. I praksis skjer dette når lån som et land har tatt opp i en bank er i ferd med å bli klassifisert som råttent. Da er det ikke mer å hente av tilbakebetalinger, sett fra bankens ståsted. Banken kan så velge å selge lånet til en tredjepart for en billig penge, som ved hjelp av rettslige søksmål kan presse på for å sikre at en større del av lånet blir tilbakebetalt. Dermed får fondet en mye større gevinst enn det det betalte for å kjøpe lånet fra banken i utgangspunktet. Ofte krever fondene hele det opprinnelige lånebeløpet tilbakebetalt med høye forsinkelses- og strafferenter i tillegg.

Etter finanskrisen har gribbefondene begynt å sirkle seg inn mot land som Hellas [1]og Spania [2]. Dette underbygger tanken om at gribbefondene går etter land som sliter med gjeldsnedbetalinger. Disse landenes lån blir tilgjengelige for gribbefondene når utlånerne er redde for at lånene de har gitt ikke vil bli tilbakebetalt, og dermed blir de villige til å selge gjeldsbrevene de holder til en billig pris. Et annet poeng er at bankene tradisjonelt sett har tenkt at søksmål bare vil forverre situasjonen og ødelegge for fremtidige investeringer i låntagerlandet. Derfor har gribbefond så å si vært ikke-eksisterende frem til midten av 1990-tallet [3]

Hvorfor oppstår de?

Gribbefond opererer aldri som første långivere. Det vil si at gribbefond av natur ikke kommer inn i lånemarkedet før land eller private selskaper ikke klarer å overholde sine forpliktelser ovenfor utlåner, i de fleste tilfeller banker. En forutsetning for at fond skal engasjere seg i gribbefondsaktivitet er at de ser for seg en potensielt stor gevinst i det å få kjøpe lånene billig av utlåner, for deretter å kreve store deler av det originale beløpet tilbake, med renter. 

Hvem tjener på det?

Det er stort sett bare gribbefondene selv som profiterer på såkalt gribbefondsaktivetet. Gribbefondseier Peter Grossman hevder på sin side at slik virksomhet også gagner de landene som får sine lån oppkjøpt og innkrevd. Argumentet er at det skapes større troverdighet blant investorer dersom de ser at noen vil kjøpe lånene deres selv om låntakerne skulle havne i betalingsvansker. Det er imidlertid svært lite belegg for denne påstanden. 

Hvem taper?

Historien levner liten tvil om at det er landene som er ofre for gribbefondsoppkjøp som er de store taperne. Land som Liberia og Zambia har blitt tvunget til å betale store summer til gribbefond gjennom gjeldsnedbetalinger som de har sluttet å betale ned på flere tiår tilbake. De store summene som landene må betale til gribbefond går på bekostning av investeringer i egen utvikling. Dette rammer ofte de svakeste i samfunnet.

Farer ved gribbefond?

En ulempe med gribbefond er at de kan undergrave gjeldslette gitt gjennom gjeldssletteinitiativene til IMF og Verdensbankens som HIPC og MDRI. Disse initiativene er i stor grad frivillige, i den betydning at private investorer ikke må godta restrukturering av gjeldsbyrden. Dette gjør at de private gribbefondene kan gå inn i etterkant av en større gjeldssletteprosess i et land og kreve hele beløpet av sine utestående lån tilbakebetalt, og på denne måten undergrave det gjeldsslettearbeidet som er gjort.

Et annet problem er at det sterkt etablerte rettslige prinsippet om likebehandling av alle debitorer, gjør at et land ikke kan velge hvilke lån de vil tilbakebetale. Det går for eksempel ikke an å bare tilbakebetale de restrukturerte lånene, man må betale tilbake gjeld til alle debitorer [3].


[1] Les mer om dette på side 10 i dette bladet.
[2] Reuters 06.06.2012,Vulture funds smell blood from Spanish bank woes.
[3]Kenneth Fukuda, ”What Is a Vulture Fund?”. The University of Iowa Center for International Finance and Development. http://ebook.law.uiowa.edu/ebook/faqs/what-is-a-vulture-fund

Les artikkelen i Gjeldsbrevet # 2 2012.

Foto: Marylou Jean



Les også: