Ikke klok på andres skade

Ikke klok på andres skade

Studentpublikasjonen Argument er nå ute med årets tredje nummer. Her bidrar Ingrid Harvold Kvangraven fra Slett U-landsgjelda (SLUG) med en sammenligning av Europas gjeldsproblemer og u-landsgjeld, som en del av et serie med artikler som setter søkelys på eurokrisa. Hovedbudskapet: Gjeld og uansvarlig utlån og låneopptak er globale problem som krever globale løsninger. 

Dagens krise i Europa handler like mye politikk som om gjeld. Det tok nesten to år fra Angela Merkel i februar 2010 uttalte at EU ville hjelpe Hellas ut av krisa, til de nødvendige aktørene ble enige om gjeldsslette i mars 2012. Europas ledere har slitt med å finne gode løsninger, og løsningen som endelig har kommet på plass kan raskt vise seg å være utilstrekkelig. Men den tilsynelatende politiske usikkerheten skyldes ikke mangel på erfaring. 

Verden har sett gjeldskriser før. Bare en båttur unna Hellas’ kyst ligger det et kontinent breddfullt av relevante erfaringer. På 1980-tallet opplevde utviklingsland gjeldskriser i tur og orden. Hovedsakelig skyldtes dette stigende renter, stigende oljepriser, uansvarlig utlån og uansvarlig låneopptak. Mange land måtte ta opp nye lån for å kunne betale tilbake på de gamle, og gjeldsbyrdene ble bare større og større.

Høres det kjent ut? Bakgrunnen til gjeldskrisen i europeiske land er ikke helt ulik krisene i utviklingsland. Manglende internasjonalt regelverk for ansvarlig utlån og låneopptak påvirker alle. Land lar seg friste til å låne over evne, så fører sviktende markeder koblet med dårlig økonomisk styring til at gjeldsbyrdene vokser til uhåndterlige størrelser.

Tretti år med gjeldskriser. I 1982 gikk Mexico konkurs, noe som siden har blitt stående som starten på gjeldskrisen i Sør. Vestlige banker risikerte konkurs om ikke utviklingsland lenger klarte å betale ned på lånene sine. Derfor ga Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken utviklingsland kriselån og krevde i den forbindelse kraftige innstramminger av offentlig forbruk.

Konsekvensene var katastrofale. Latinamerikanske økonomier krympet med gjennomsnittlig sju prosent årlig gjennom hele 80-tallet, og fattigdommen på kontinentet steg fra 40 til 50 prosent. Som Colombias tidligere finansminister Jose Antonio Ocampo påpeker, var dette en flott måte å redde bankene på, men en forferdelig måte å få landene ut av gjeldskrisen på.

Etter at bankene var reddet, åpnet Verdensbanken og IMF for litt gjeldsslette. Gjennom gjeldssletteprogrammene Heavily Indebted Poor Country (HIPC) og Multilateral Debt Relief Initiative (MDRI) har nå 41 utviklingsland fått rundt 800 milliarder kroner i gjeldsslette siden midten av 1990-tallet. Programmene ligger under Det internasjonale pengefondet (IMF) og er bare for fattige, gjeldstyngede land. Etter gjeldsslette kunne mange utviklingsland doble helse- og utdanningsbudsjett og foreta investeringer som stimulerte vekst. Nå er gjeldssletteprogrammene i ferd med å avsluttes.

Skjæret i sjøen er at utviklingslands gjeldsbyrder igjen har vokst til svimlende beløp. IMF melder at en tredjedel av verdens lavinntektsland er i fare for å havne i nye gjeldskriser. Finanskrisen i 2008 gjorde at de måtte tære på bufferne sine, og landene er ikke rustet for nye nedgangstider.

Tim Jones fra tenketanken Jubilee Debt Campaign UK mener strategien IMF, EU og Den europeiske sentralbanken (troikaen) nå fører i Hellas, har klare likehetstrekk med måten IMF og Verdensbanken reagerte på gjeldskrisene i Sør på 80-tallet. Hellas har nå har fått den største nedskrivingen av gjeld noen gang – 793 milliarder kroner, som tilsvarer en tredjedel av landets totalgjeld og nesten like mye som utviklingsland har fått til sammen de siste femten årene.

Likevel mener kritikerne at dette ikke er nok. Jones mener erfaring fra gjeldskriser i Sør tydelig viser at gjeldsslette bør skje så fort som mulig når et land havner i gjeldsuføre. Å drøye prosessen gjør kostnadene større. Dette var sant for latinamerikanske land, og dessverre ser det også ut til å bli tilfelle for Hellas.

Gamle feil om igjen. Gjeldsslette for utviklingsland har tradisjonelt blitt koblet til betingelser om handels- og markedsliberalisering, samt privatisering av offentlige tjenester. I ettertid ser man at disse betingelsene rammet de fattigste hardest, de bidro ikke til vekst og de overkjørte nasjonale myndigheter. De betingelsene troikaen stiller til Hellas i dag er ikke så forskjellige.

EU overkjører greske politikere og vil tvinge landet til å kutte minstelønna, senke pensjonsutbetalingene og avskaffe 15.000 offentlige jobber. Arbeidsledigheten i Hellas har allerede skutt i været etter at de første innstrammingene fant sted.

Vi som står på sidelinjen, klør oss i hodet og tenker: Vet ikke IMF at dette ikke fungerer? Knappe inntekter og høy arbeidsledighet er ikke bare kritikkverdig fordi det fører til sosial uro og rammer de svakeste, men det fører også til en innsnevring av det interne markedet og er ikke vekstfremmende.

Uhåndterbar gjeld viser seg altså å være en global bekymring. Likevel er løsningene som legges på bordet i europeiske fora begrenset til Europa. Kreditorene ser ut til å ha glemt at gjeldskriser er et strukturelt problem. I jakten på bærekraftige løsninger må søkelyset rettes mot krisens årsaker, ikke bare symptomene. Effektene av tidligere redningspakker må tas i betraktning. Dessverre synes det å være for vanskelig for europeerne å tenke utenfor EU-boksen akkurat nå.

Internasjonalt anerkjente retningslinjer for ansvarlig utlån vil kunne sikre gjennomsiktighet og forhindre uansvarlig utlån og låneopptak. Nå som verden er åpen for ideen om at gjeldskriser ikke bare angår korrupte afrikanske ledere, bør diskusjonen om bedre retningslinjer begynne.

Flere afrikanske land ser til Sør- Afrika og Ghana, som har vedtatt lover som sikrer full åpenhet rundt låneopptak. Der må folkevalgte godta lånemengden og lånevilkårene før kontrakter underskrives. Hadde Hellas hatt slike restriksjoner på plass ville de antagelig ikke vært i dagens uføre.

Det er selvfølgelig lett å være etterpåklok. Retningslinjer for ansvarlig utlån kan ikke løse dagens gjeldskrise. Men Europas gjeldskrise tydeliggjør også behovet for internasjonale, anerkjente gjeldsslettemekanismer. I dag finnes det ingen uavhengig tredjepart som kan håndtere gjeldstvister på en rask og rettferdig måte. I dagens system er problemene er overlatt til aktører som styres av egne interesser og desperasjon.

Tekst: Ingrid Harvold Kvangraven (f. 1987) er informasjons- og analysemedarbeider i Slett u-landsgjelda (SLUG). Hun har master i utviklingsstudier fra London School of Economics (LSE).


Illustrasjon: Camilla Gulbrandsen (f. 1987) studerer litteraturformidling ved Universitetet i Oslo (UiO) og har tidligere gått på Einar Granum kunstfagskole.

Hva skjer, Europa?
Gjennom en serie artikler setter Argument eurokrisen under lupen.
• Hva er det som egentlig foregår i Europa? Hvilke ringvirkninger, i dag og i morgen, får eurokrisen for kontinentet?
• Forrige utgave: Emil Stoltenberg og Aksel Sterri om myten om late grekere
• Neste utgave: I det avsluttende bidraget i serien får grekerne selv ordet. Hva har de lært – og hva kan de lære oss?

"Ikke klok av andres skade" finner du på side 8-9 i Argument 3/2012



Les også: