Life after debt

Gjeldsslette? Nei, det vet jeg ingenting om, sier Fostina Mashiri. Hun poserer i hverdagsklær og en skrøpelig hjelm foran gruven sin. Jeg var i Zambia for å finne ut av hvordan kvinner på bakken har blitt påvirket av gjeldssletten landet fikk i 2006.

Det er kvinner som rammes hardest når gjeldsnedbetalinger går utover investeringer i sosiale tjenester – og det er som regel de som drar mest nytte av det når de frigjorte midlene fra gjeldsslette går til sosial sektor.

Jeg reiste med Slett U-landsgjelda (SLUG) som jeg har fått fast jobb i etter å ha vært med som frivillig siden begynnelsen av studietiden. Jeg husker motivasjonen min da jeg var fersk på utviklingsstudier på Blindern og ville engasjere meg i noe «meningsfylt». Jeg så en lapp på dodøra på Eilert Sundts Hus: «U-landsgjeld er en av de grunnleggende årsakene til fattigdom. Utviklingsland betaler over fem ganger så mye i gjeldsnedbetalinger som det de mottar i bistand.» For en viktig sak, tenkte jeg – slikt arbeid må jo virkelig kunne gjøre en forskjell!

Likevel var Fostina Mashiri svært misfornøyd med det offentlige helsetilbudet og klaget over at det var for langt til sykehuset, og om hun kom seg dit ville hun jo ikke ha råd til behandling uansett! Denne tøffe kvinnen hadde tatt spaden i egne hender da det nasjonale helseapparatet sviktet. Hun gravde etter kobber for å forsørge barna sine.

Strukturelle årsaker til fattigdom

Dette var den første turen vår ut i felten i Zambia for å snakke med kvinner på bakken. Jeg klødde meg i hodet. Å finne kvinner direkte påvirket av gjeldsslette viste seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Før intervjuet med Fostina og andre gruvekvinner, lurte de på hva vi drev med og hva vi skulle bruke disse intervjuene til. Gina, som jeg reiste med fra Norge, og jeg prøvde å forklare at vi jobber med de strukturelle årsakene til fattigdom, og at intervjuene deres skulle inngå i et informasjonsprosjekt som skulle opplyse den norske befolkningen om effektene av gjeldsslette. På det tidspunktet skøyt gruveeieren som tok oss med til området, Sarah, inn: – Dere må forstå at gjeldssletten vil få konsekvenser for dere i et langsiktig perspektiv!

Gina og jeg vekslet usikre blikk. Vi visste jo godt at vårt informasjonsprosjekt ikke ville få direkte konsekvenser for disse kvinnene. Det eneste håndfaste vi kunne tilby dem var et måltid på slutten av dagen. «Meningsfylt» var ikke akkurat det ordet jeg ville brukt for å beskrive vårt gjeldsslettearbeid, sett fra disse kvinnenes perspektiv.

Gjeldsslette er ingen mirakelkur

Heldigvis skulle vi få flere inntrykk i løpet av oppholdet. Etter turen til gruvene dro vi langs støvete landeveier til rurale Kapepe med organisasjonen Women for Change. Her fant vi, til min store glede, positive konsekvenser av økte investeringer for kvinner på bakken! I Kapepe var det tydelig at nye offentlige skoler i området hadde gjort at flere jenter har fått mulighet til å gå på skole. Kvinnene har også fått det bedre etter at en ny klinikk har kommet på plass i landsbyen. Dessverre er klinikken ganske enkelt utstyrt, den mangler for eksempel et sted hvor kvinnene kan bo før og etter at de har født. Sykepleier Gertrude Akalale må som regel reise hjem til de gravide kvinnene i området, og som eneste ansatte rekker hun ikke å assistere alle.

På to uker i Zambia samlet vi historiene fra menn og kvinner i hovedstaden Lusaka og på landsbygda. Vi snakket med kvinner som hadde blitt direkte påvirket, indirekte påvirket og som ikke hadde merket noe som helst til gjeldssletten i 2006. Selv om jeg er lei meg for at Fostina og veldig mange andre zambiske kvinner ikke har dratt nytte av gjeldssletten landet fikk, er det ikke forgjeves at jeg valgte å engasjere meg i gjeldssaken. Gjennom feltturen til Zambia fikk jeg bekreftet at gjeld er en svært viktig variabel i utviklingssammenheng. Men som alle «utviklingsvariabler», og som erfaringen med gruvekvinnene illustrerte, er gjeldsslette alene ingen magisk løsning.


Artikkelen er et utdrag fra et innlegg forfatteren hadde i Det feministiske bloggkollektivet, Maddam.

Artikkelen stod på trykk iGjeldsbrevet nr 1, 2012.

Av Ingrid Harvold Kvangraven



Les også: