Paul Bjerke skriver godt om illegitim gjeld i Klassekampen

På Søndagsavisen i NRK P2 viste Rødt-leder Bjørnar Moxnes til at venstrepartiet Syriza ville vurdere å nekte å betale «illegitim» gjeld. «En drømmeverden, man kan da ikke bestemme selv hvilken gjeld man vil betale», svarte Per-Kristian Foss, og programlederen lot ham slippe unna. 

Foss utsagn er besteborgerlig moralisme. Faktum er at ganske mye gjeld aldri blir betalt. Høyre har kanskje hørt om konkurser? De er ganske vanlige. I fjor var det 5500 bedrifter som gikk bankerott, bare i Norge. Poenget med en konkurs er at de ansvarlige ikke betaler gjelda si.

Det er dessuten slik at gjeldssanering er et begrep som finnes både i ordboka og i virkeligheten. Og ikke minst: I sin bok om gjeld viser Christian Anton Smedshaug at flere stater en rekke ganger har misligholdt og/eller fått strøket sine gjeldsforpliktelser.

Mantraet om at «gjeld må betales» er derfor både usant og tilslørende. De reelle spørsmålene er: Lar den seg betale? Og: Er gjelda legitim?

Svaret på det første er åpenbart nei. Hellas kan ikke betale gjelda si, like lite som Spania og Italia - eller for dens saks skyld USA, hvis noen plutselig fant på å kreve den inn. Obama sitter på verdens suverent høyeste statsgjeld: Femten tusen milliarder dollar. Gjelda utgjør 100 prosent av BNP, mot Hellas sine 130 prosent.

Den greske gjelda er heller ikke legitim, ettersom den er påført folket gjennom svindel. En hovedårsak til den greske krisa er euroen. Hele venstresida samt en rekke av verdens ledende økonomer advarte mot europrosjektet som gjør det umulig for landene å styre sin egen økonomi ut av en krise, slik Island har klart.

Den greske eliten juksa seg inn eurosonen ved å pynte på statsbudsjettene. Det oppdaget ikke EUs hær av overbetalte økonomer. Hvordan skal man da forvente at greske arbeidsfolk, som nå får regningen, skulle ha den minste mulighet til å oppdage det?

Og til sist: Logikken i bankvirksomhet er at det er bankens ansvar å sjekke lånerens kredittverdighet. Kan ikke låneren betale, er det banken som må ta tapet. Den nåværende europeiske krisa ble utløst av at dette prinsippet ble fraveket, da den internasjonale finanskapitalen hadde lånt ut trilliarder av dollar til både slott og luftslott, og plutselig fant ut at pengene var forduftet. I stedet for at bankene gikk konkurs og banksjefene ble avsatt, skjedde det motsatte: Statene reddet bankene og banksjefene takket ved å hente ut tidenes største bonuser. Redningsaksjonene påførte statene en enorm gjeld, og de krever nå at befolkningene skal betale med arbeidsløshet og nedrigging av velferden. Det er egentlig ikke til å tro.

Like lite til å tro er det at politikere som Foss, som hele tida har støttet den katastrofale økonomiske politikken, får slippe unna i radioen med stupid frognermoralisme. Og enda mindre forståelig er det når TV2 rapporterer at «Hellas puster lettet ut» fordi partiene som nekter å betale og som har flertall i folket bak seg, likevel ikke fikk makta i parlamentet. De gamle partiene, som svindlet landet inn i euroen, har nemlig sikret seg selv makta ved å lage en udemokratisk valgordning.


Innlegget sto på trykk i Klassekampen 21. juni 2012

paul.bjerke@de-facto.no

Paul Bjerke er forsker ved De Facto kunnskapssenter og førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda. Han skriver i Klassekampen hver torsdag.



Les også: