Viktig lærdom fra Island

Viktig lærdom fra Island

Gjeldskrise, betalingsnekt og IMF-lån. Tre begrep som tidligere har vært reservert for utviklingsland ble plutselig relevant for Island i 2008. Nå går det bedre med Island, og Islands kriseløsning hylles som et eksempel til etterfølgelse. Men hva skjedde egentlig, og hva er det mulig for kriserammede europeiske land å lære fra Island?

Etter Islands første betalingsnekt i 2008 ble landets gjeld nedgradert til søppelstatus. I juni 2011 kunne Island imidlertid utstede statsobligasjoner verdt 1 milliard dollar. Island vokser i dag mer enn gjennomsnittet for OECD-land, arbeidsløsheten er lavere enn snittet i EU, og i mars i år satt Island over forskuddsbetaling på IMF-lånet sitt. Alt tyder på at måten Island taklet krisen på har vært vellykket. Spørsmålet som nå stilles er derfor hva kriserammede europesiske land kan lære av måten Island behandlet gjeldsbyrden sin på. 

Gjelds- og bankkrise

Noen dager etter finanskrisa brøt ut i 2008, gikk de islandske bankene Landsbanki, Glitnir og Kaupthin konkurs. De ble raskt plassert under Islands finansielle oppsynsautoritet og deretter ble de nasjonalisert. De islandske myndighetene hadde imidlertid ingen måte å betale bankenes gjeld på.

Et estimat viser at selv om Island solgte alle naturressurser og likviderte pensjonsfondene, ville ikke landet ha nok midler til å betale ned gjelda. Et annet estimat viser at selv om alle innbyggerne i Island ble solgt som slaver, så ville heller ikke landet kunne betjene gjelda. Island hadde dermed intet valg annet enn å gå til IMF for å få nødlån.

De islandske bankene hadde hensynsløst lånt ut langt over evne, til nederlandske og britiske selskap og enkeltpersoner. Storbritannia og Nederland kompenserte raskt innbyggerne sine når de islandske bankene gikk konkurs, og krevde så tilbakebetaling fra den islandske staten. Det var denne gjelda Island til slutt ble nødt til å nekte å betale ned på, etter to bølger med massive folkeprotester. Gjelda tilsvarte 31 milliarder kroner og ca 106 000 kroner per islandsk innbygger. Bare det Island skyldte Storbritannia utgjorde to tredeler av hele landets BNP.

Masseprotester og krav om ansvarliggjøring

Som en forløper til den globale Occupy Wall Street bevegelsen og innstramningsprotestene rundt om i Europa, tok islender til gatene etter landets økonomiske kollaps i 2008. Protestene eskalerte i tidlig 2009, og politiet ble nødt til å bruke tåregass for å splitte folkemengden som blant annet kastet stein på parlamentet og statsministerens kontor. 42,000 av 318,000 innbyggere signerte et protestbrev hvor de krevde folkeavstemning for å vurdere om gjelda skulle betales tilbake.

Det ble dermed arrangert en folkeavstemning i 2009. Den viste tydelig hva Islands innbyggere mente om saken: De var ikke interessert i å bære kostnadene av de islandske bankenes grådige ekspansjon. 90% av stemmene avgitt var nemlig i mot den såkalte Icesave-avtalen. Mens Bloomberg mener Islands endelige avgjørelse om betalingsnekt vil skade Islands internasjonale relasjoner [1], hevder en representant fra IMF at: ”De økonomiske kostnadene er vanligvis merkbare men kortvarige… vi kan nesten aldri spore effekter lengre enn ett eller to år etter” [2].

Islands befolkning var rasende på landets elite som lot dette skje. De krevde ansvarliggjøring av de skyldige, og i april 2009 ble dermed en etterforskningskomité nedsatt for å vurdere hvem som er skyld i krisa. Det er rettet anklager mot over to hundre personer, inkludert tidligere administrerende direktører ved de tre største bankene. Tidligere direktør av Glitnir Bank, Larus Welding, ble tiltalt i desember for å gi ut det som ble kalt ulovlige lån, og venter nå på å stilles for retten. Dette står i sterk kontrast til håndteringen av den amerikanske krisa, hvor ingen bankdirektører risikerer å bli ansvarliggjort for lånene de autoriserte til boligmarkede, som endte i full finanskrise.

Hvorfor begynte det?

For å forstå den islandske krisen må man tilbake til 1991. Det året initierte daværende statsminister David Oddsson en bred plan for å gradvis liberalisere Islands økonomi. Dette innebar kutt i skatter for å tiltrekke utenlandsk kapital, storskala privatisering og deregulering av arbeidsmarkedet. I hjertet av liberaliseringsreformene var bank- og finanssektoren. Solide, offentlige banker ble privatisert og deregulert i 2001. I 2004 forlot Oddsson politikken og gikk over til å lede landets sentralbank.

På overflaten var den økonomiske utviklingen i landet positiv: Økonomien vokste med 5% i snitt mellom 1995 og 2005. Det ble etter hvert tydelig at oppgangstidene var drevet av dannelsen av finans- og boligbobler. Filosofien bak Islands boligboble lignet den amerikanske: Ideen var at alle skulle kunne eie eget hus.

Dereguleringen gjorde det mulig for bankene å ta i mot investeringer gjennom utenlandske selskaper, noe som var nødvendig for at bankene skulle kunne fortsette å ekspandere. Særlig den islandske bankens Landsbankis selskap Icesave,siktet seg inn på britiske og nederlandske kunder, hvor de høye rentene tiltrakk hundretusenvis på kort tid. Det hjalp at bankene hadde fått toppkarakterer av kredittratingsbyråene, som ikke endret deres vurdering av bankene etter liberaliseringsreformene. Før kollapsen hadde de fått over 500 000 utenlandske kunder, nesten dobbelt så mange som hele Islands befolkning.

Mens økonomien vokste og bankene ekspanderte, skøyt også landets privatgjeld i været og i 2007 var husholdningsgjeld over inntekt 227% i snitt, og islandske selskapers gjeld utgjorde over 300% av BNP. Som Luca Lombardi skriver, var Islands økonomi bygget opp som en omvendt pyramide, hvor realøkonomien var grunnlaget, og finans- og boligsektoren utgjorde brorparten av økonomien men stod i fare for å velte i møte med et vindpust [4]. Istedenfor et lite vindpust kom en alvorlig finanskrise, og deretter momentant utlånstørke blant banker som de islandske bankene livnærte seg av. Innen få dager gikk dermed de islandske bankene konkurs.

Islands løsning: (Islands) mennesker foran markedet

Islands tilnærming satte befolkningens behov foran markedet. Da det ble tydelig i oktober 2008 at Islands banker ikke kunne reddes, steppet regjeringen inn for å beskytte innbyggernes kontoer, mens den lot internasjonale kreditorer i stikken. Kapitalkontroller ble iverksatt for å forhindre massiv salg av den islandske kronen, og nye, statskontrollerte banker ble skapt fra restene av de feilslåtte bankene.

De islandske bankene tilga 13% av landets BNP i huslån, noe som lettet gjeldsbyrden for mer enn en fjerdedel av befolkningen [3]. Islands husholdninger fikk gjeldsslette gjennom en avtale mellom regjeringen og bankene som fortsatt er delvis statseide, som gikk ut på å slette gjeld som lå over 110% av husholdningenes husverdi.

Med IMF lån måtte imidlertid Island tåle drastiske kutt i offentlig sektor og fortsatt høy gjeldsbyrde. Dette har vært hardt for den jevne islenderen. I 2009 så situasjonen dyster ut, med nesten 10% arbeidsledighet og høy inflasjon.

Men økonomiprofessor ved Universitetet i Island, Thorolfur Mathiasson, mener likevel 110 prosent-avtalen fungerte veldig bra, og at den kan være en god modell for andre land som har behov for gjeldsslettetiltak. Uten denne avtalen, ville det vært umulig for mange husholdningene å tilbakebetale lånene sine etter krisen inntraff i 2008, fastslår Matthiasson.

Et eksempel til etterfølgelse?

Nå som Hellas står for tur, er det fristende for aktivister å kreve betalingsnekt og vise til hvor godt det gikk for Island. Det kan være at betalingsnekt vil være et godt virkemiddel for Hellas, men bevis fra Island kan ikke bygge opp under det argumentet ettersom krisenes natur er helt forskjellige. For det første var det bankenes gjeld som Island nektet å stille sikkerhet for, ikke landets offentlige gjeld. Island kunne gjøre dette fordi summene var små relativt til verdensøkonomien og Island uansett aldri ville kunne betale ned på en gjeldsbyrde som var over ti ganger så stor som landets BNP. For det andre ble bankene nasjonalisert akkurat som i andre kriserammede land, men det ble europeiske skattebetalere som måtte betale istedenfor islandske. En annen forskjell på Island og Hellas er at Hellas ikke kan devaluere valutaen sin, noe som spilte en viktig rolle i Islands krisestrategi.

Islands krise er nok mer sammenlignbar med Irlands enn den i Hellas. Også i Irland hadde myndighetene latt en oppblåst finansboble vokse fram. Leksen Irland potensialt kan lære av Island er å unngå at banker skal kunne slå landet konkurs. Myndighetene må fokusere på å redde kunder som sparer i banken, ikke andre banker. I tillegg viste devaluering og kapitalkontroller å være nyttige virkemidler. Irlands sivilsamfunn er blant dem som krever at myndighetene ikke skal nasjonalisere alle bankenes tap og heller reforhandle gjelda. Les mer om den irske kampanjen her: - Ikke vår gjeld!

Gjeldsbevegelsen har også ved flere anledninger holdt Island opp som en illustrasjon på at det er behov for en global og upartisk gjeldsslettemekanisme (les mer).

Det er imidlertid viktig å huske på at den jevne islenderen har lidd under krisa. Arbeidsledigheten har vært høy og det har blitt kuttet i velferdsgoder. En stor andel av den islandske befolkningen har emigrert. Dette bringer oss til den kanskje viktigste lærdommen fra Island: Man må unngå oppbyggingen av bobler i økonomien til å begynne med. Bare slik vil man kunne unngå kriser. Islands historie viser nemlig at det alltid vil være noen som taper på en krise, selv når den takles på en god måte.

I tillegg til solid makroøkonomisk politikk, er en måte å forebygge kriser på å jobbe for et internasjonalt regelverk for ansvarlig långiving og låneopptak som kan hindre uansvarlig lånepraksis (mer om slike retningslinjer her). Og til slutt: De fleste kan lære av hvordan de som er ansvarlige for krisen nå stilles for retten. En slik praksis også i andre land vil kunne temme bank- og finanssektorens hensynsløse praksis.

Kilder

[1] Icelandic Anger Brings Debt Forgiveness in Best Recovery Story (Bloomberg, 20.2.2012)
[2] It’s time to cancel unpayable old debts (The Guardian, 09.01.2012)
[3] Icelandic Financial Services Association.
[4] The case of Iceland – the illusion of an amicable default (In Defence of Marxism, 02.11.2011)

Les mer

Bilde: Demonstranter i Reykjavik



Les også: