60 år siden Tysklands gjeldsslette

I dag er det 60 år siden London-avtalen trådte i kraft, en avtale som ga Tyskland gjeldsslette for lån tatt opp før og etter andre verdenskrig. London-avtalen er en av historiens mest vellykkede gjeldssletteavtaler, blant annet fordi den samlet alle Tysklands kreditorer og fikk til en omforent gjeldsslette til et bærekraftig nivå. Denne gjeldssletten har lagt grunnlaget for Tysklands fantastiske vekst, og bør være et eksempel til etterfølgelse i arbeidet med en ny gjeldsslettemekanisme.

1. Hva er London-avtalen?

16. september 2013 er det 60 år siden London-avtalen trådte i kraft, en avtale som ga Tyskland gjeldsslette for lån tatt opp før og etter andre verdenskrig (altså ikke gjeld tatt opp under andre verdenskrig). Det eksepsjonelle med denne gjeldssletteavtalen var at den var svært omfattende: Ikke bare slettet den over halvparten av Tysklands gjeld, men den ble undertegnet av landene som Tyskland hadde vært i krig med bare et par år tidligere. I tillegg ble det forhandlet frem en avtale der Tyskland skulle betale tilbake mer av den resterende gjelden i oppgangstider, og mindre i nedgangstider. Denne fleksibiliteten var en form for konjunkturpolitikk som viste seg å være svært vellykket. Tysklands kreditorer var hovedsakelig de vestlige allierte, ledet av USA, Frankrike og England, men inkluderte også land som Norge, Hellas og Belgia som nylig hadde opplevd en tysk militær okkupasjon.

2 . Hvor mye av Tysklands gjeld ble slettet?

Tyskland hadde blitt ødelagt av krig, og var ute av stand til å betale sine eksterne offentlige gjeldsforpliktelser i etterkrigsårene. Til tross for en avtalt reduksjon i gjelden som stammet fra etter krigen var gjelden som stammet fra før krigen enorm og uholdbar. London-avtalen slettet ca 50 % av Tysklands gjeld. Dette tilsvarer omtrent verdien av 75 % av Tysklands eksport i 1950, og kan sammenlignes med at gjeld i de nåværende gjeldsletteinitiativene for utviklingsland (HIPC og MRDI) anses uholdbar først da den overstiger 150% av landenes eksport. Av Tysklands resterende gjeldsbyrde ble dessuten ytterligere gjeldsslette gitt gjennom en reduksjon i renter på de ulike gjeldskomponentene.

Deltagerne på London-konferansen ble enige om en omfattende løsning på hvordan man skulle håndtere Tysklands utestående gjeld knyttet til to elementer:

i. Lån som Tyskland hadde tatt opp under Weimar-republikken for å dekke kostnadene som de hadde forpliktet seg til i Versailles-traktaten fra 1919, og som hadde blitt restrukturert to ganger tidligere ble delvis slettet. I tillegg var det gjeld som stammet fra andre offentlige institusjoner, samt private tyske låntagere som til sammen tilsvarte 5,8 milliarder DM (nominelt 2,9 mrd Euro), slik at all førkrigsgjeld på til sammen 13,5 milliarder DM (eller nominelt 6,7 mrd Euro) var på bordet og ble diskutert.

ii. Lån som regjeringen hadde mottatt fra de vestlige landene, særlig USA, etter andre verdenskrig for å finansiere gjenoppbygging av landet.

3. Hvem var involvert?

22 representanter fra kreditorland deltok, samt Bank for International Settlements(BIS) og representanter for private långivere. Den amerikanske regjeringen var drivkraften bak forhandlingene. Forhandlingene behandlet all tysk privat og offentlig gjeld til offentlige og private virksomheter fra følgende land: Belgia, Ceylon (i dag Sri Lanka), Danmark, Frankrike, Hellas, Iran, Irland, Italia, Jugoslavia, Canada, Liechtenstein, Luxemburg, Norge, Pakistan, Sverige, Sveits, Spania, Sør-Afrika, Storbritannia og USA. Alle undertegnet avtalen.

4. Hva er lærdommen for dagens gjeldskriser i Europa og resten av verden?

Den viktigste lærdommen er at gjeldsforhandlinger er mulig, og at gjeldsslette kan oppnås dersom den politiske viljen er til stede. I tillegg viser London-avtalen at det er mulig for multilaterale aktører å forhandle omfattende gjeldsslette avtaler selv i sterkt politisk sensitive sammenhenger. Til tross for at det ble etablert seks forskjellige voldgiftfora for å håndtere potensielle konflikter, ble disse tvisteløsningsmekanismene ikke nødvendige. Tyskland fikk også mulighet til å be om konsultasjoner i etterkant i tilfeller der de møtte uforutsette vansker med å betale sine resterende gjeldsforpliktelser. Det ble ikke foretatt noen slik e anmodninger.

Retningslinjene i avtalen var også særlig interessante, blant annet ble det uttalt at avtalen skal:
i. Ta hensyn til den generelle økonomiske situasjonen i Forbundsrepublikken og effektene av begrensninger på republikkens nasjonale lovgiving, og det bør heller ikke endre den tyske økonomien, og heller ikke urimelig drenere eksisterende eller potensielle tyske valutamarkeder (...)
ii. Sørge for en ryddig samlet ordning og sikre rettferdig og likeverdig behandling av alle berørte interessenter.

London-avtalen var en viktig faktor for Tysklands økonomiske vekst etter krigen, men står likevel som et ensomt eksempel for håndtering av ubetalbare gjeldsbyrder. De internasjonale gjeldssletteinitiativene som har gitt gjeldsslette til verdens fattigste og mest gjeldstyngede land var aldri like omfattende som Tysklands gjeldssletteavtale, og har heller ikke ført til den samme økonomiske veksten. For verdens fattigste har gjeldssletten vært for liten og for sen, og i 2014 fases initiativene ut, uten at en ny mekanisme står klar til å ta over. Det er derfor viktig at den nye regjeringen fortsetter å støtte det banebrytende arbeidet i FN for å opprette en ny, uavhengig og rettferdig gjeldsslettemekanisme.

Informasjonen om London Debt Accord er basert på forskning foretatt av Kaiser, J. (2003): Debts are not destiny! On the fiftieth anniversary of the London Debt Agreement, and Q&A about the London Debt Accord for Germany 1953, Erlassjahr.de (Jubilee Germany)

Bildet er hentet fra NGLO Not Our Debt



Les også: