Gammel vane vond å vende

I begynnelsen av mars arrangerte det europeiske gjeldsnettverket Eurodad og den tyske organisasjonen Rosa Luxemburg Stiftung en gjeldskonferanse med deltagere fra sivilsamfunnet, politikere og akademikere for å diskutere alternative løsninger til gjeldskriser. Hva kan for eksempel EU-landene lære av Island?

Hvem tjener på gjeldskriser?

Økt arbeidsledighet, en ny fattigdomsbølge og større ulikhet er konsekvensene for Europa etter å ha reddet bankene og kuttet i offentlige utgifter for å komme ut av krisen. Dette er den samme innstramningspolitikken som ble satt i gang av IMF under 80-tallets gjeldskrise i land i Sør. Og politikken hadde de samme katastrofale økonomiske og sosiale konsekvensene som vi nå ser utspille seg i Europa. De statlige redningspakkene som reddet bankene i Sør-Europa har fått kraftig kritikk for å ha løftet gjeldsbyrden fra private aktører som selv var skyld i krisen over på uskyldige skattebetalere.

- Tyske og franske banker fikk ikke bare reddet investeringene sine, de har også tilgang på billig kapital som gjør at når de igjen låner ut penger til Hellas til høy rente sitter de igjen med betydelig profitt, sier Leonidas Vatikiotis, foreleser ved Free University of Cyprus.

I følge Vatikiotis var Hellas’ totale gjeldsbyrde på 299 milliarder euro i 2009, og er på 129 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Etter omstrukturering og statlige redningspakker har gjelden faktisk økt til 321 milliarder euro, og BNP har krympet under krisen, slik at gjelden nå er på hele 175 prosent av BNP. Der 75 prosent av gjelden i 2009 var privat gjeld, er det nå offentlig gjeld som står for 75 prosent av den totale gjeldsbyrden.

- Det greske folk sitter dermed igjen med hele byrden med å rydde opp etter gjeldskrisen. Sparetiltak og kutt i lønninger har ført til at vanlige folks inntekter har falt med en tredjedel, mens en tredjedel av befolkningen er arbeidsløse, sier Vatikiotis.

”It’s not broken, it was built this way”

Skepsisen til EU og euroen er stor i de fleste EU-stater, og mange frykter at de kriselammede landene vil forlate euroen i løpet av kort tid. Kritikken av fellesvalutaen har haglet, og det økonomiske samarbeidet får mye av skylden for krisen Hellas, Portugal og Spania nå befinner seg i. Men hvordan har euroland som Tyskland klart seg så godt?

En forklaring på den økonomiske veksten i Tyskland er at myndighetene har klart å holde lønninger nede de siste 20 årene selv om produktiviteten har økt. I Sør-Europa har derimot lønningene økt i takt med produktivitetsveksten, noe som har gjort deres varer dyrere og dermed mindre konkurransedyktige. Før euroen ble innført ville disse landene ha devaluert valutaen for å gjøre eksportvarene sine billigere og dermed kunne tjent mer. Som medlemmer av eurosonen har slike løsninger blitt umulige, det er bare den europeiske sentralbanken som har makt til å gjøre slike endringer. Dermed er de søreuropeiske landene avhengige av beslutninger som tas på overnasjonalt nivå av IMF, sentralbanken og EU – den såkalte Troikaen.

Alternative krisepakker

Hittil har løsningsforslagene innholdt kutt i offentlige utgifter som pensjoner og å øke inntektene for å få kontroll på det enorme underskuddet. Til tross for at pilene fortsatt peker i feil retning holder Troikaen fast i at slike innstramminger er den beste løsningen. Men vi må ikke engang forlate Europa for å finne eksempler på et land som kom seg raskt ut av krisen ved å takke blankt nei til IMFs kriseløsninger, og i stedet satse på videreføring av velferdstilbud, økte skatter og å bare redde de ”gode bankene”.

- Island er det eneste landet som har kommet ut av denne krisen med mindre forskjeller mellom fattig og rik, sier Hugin Freyr Thorsteinsson, tidligere rådgiver for Islands finansminister og nå ansatt ved Universitetet i Akureyri. - Sosiale prinsipper som å videreføre velferdstilbud som barnehage og offentlig transport var rettesnoren for Islands politikk for å komme seg ut av krisen.

Thorsteinsson forklarer bankkrisen som en konsekvens av privatisering av landsbanken fem år før krisen brøt ut i 2010. - Da bankene kollapset bestemte staten seg for å redde de bankene som var verdt å redde, og la de andre bankene gå dukken, sier Thorsteinsson. Privatpersoner som satt igjen med store gjeldsbyrder fikk nedskrevet gjeld og høyesterett dømte store deler av gjelden som ulovlig, ettersom de islandske bankene hadde satt sammen lånepakker til privatpersoner som i praksis gjorde dem til valutaspekulanter. I tillegg gjennomførte Island omfattende skattereformer der de rikeste måtte betale mest, inkludert rike fiskerier som tjente godt på å selge fisk i euro, og de med lavest inntekt måtte betale mindre skatt. – Høyresiden i Europa er omforent om én løsning på gjeldskrisen, mens venstresiden ikke klarer å bestemme seg for hva som er svaret. Jeg mener at venstresiden bør fokusere på skattepolitikk for å komme seg ut av krisen, avslutter Thorsteinsson.

Bilder: Øverst: Protester på Island, Flickr: Sterile. Nederst: Protest på Island mot Landsbanki (Landsbanken) under krisen.



Les også: