IMF reformerer gjeldspolitikken sin

Det internasjonale pengefondet (IMF) jobber nå med å legge om sin politikk for hvor mye gjeld lavinntektsland kan ha, såkalte gjeldstak. – Reformen mangler fortsatt en helhetlig tilnærming til gjeld og sikring av nasjonalt politisk handlingsrom for utviklingsland, sier Maria Dyveke Styve, politisk rådgiver i SLUG.

Mangel på uavhengige analyser

Når det internasjonale gjeldsslette initiativet for fattige, gjeldstyngede land (HIPC) nå fases ut ønsker långivere å sikre seg mot nye gjeldskriser og påfølgende nye runder med gjeldsslette. IMFs bruk av gjeldstak som setter en grense for hvor mye gjeld et låntakerland kan ha er et virkemiddel for å forhindre nye gjeldskriser.

- En reform av gjeldstaket er et godt initiativ, men fokuset må i mye større grad være på å sikre ansvarlig långivning og låneopptak, blant annet ved implementering av UNCTADs Prinsipper for ansvarlig utlån og låneopptak i IMF og Verdensbankens utlånspraksis, sier Styve.

Denne måneden har SLUG samlet innspill til IMFs arbeid med nytt gjeldstak fra en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner internasjonalt. Organisasjonenes ankepunkt er at ettersom IMF selv er en utlåner og kreditor oppstår det en interessekonflikt når det er IMF som også utarbeider bærekraftsanalyser som legger grunnlaget for å sette en grense for hvor mye gjeld et lavinntektsland kan ha. I et brev til IMF skriver vi at slike bærekraftsanalyser må utarbeides av en helt uavhengig instans for å sikre en nøytral vurdering av hvilket gjeldsnivå som er bærekraftig. For å sikre demokratisk kontroll over gjeldsopptak og gjeldbetjening er det også viktig at det er åpenhet rundt dataene som legger grunnlaget for bærekraftsanalysen og gjeldstaket, og at dette er tilgjengelig for parlament og sivilsamfunn i det relevante landet.

Les brevet fra SLUG og andre organisasjoner til IMF her.

Lånefinansiert utvikling

En viktig grunn til at mange lavinntektsland har økt behov for nye lån er at en rekke donorer har kuttet i bistanden og ikke fulgt opp tidligere løfter om bistand etter finanskrisen. På tross av gjeldssletten som ble gitt gjennom HIPC har lavinntektsland fortsatt et stort behov for ressurser for å oppnå tusenårsmålene og egne utviklingsmål. Når IMF nå endrer måten de regner ut gjeldstaket på, er det fare for at IMF vil gjøre det lettere for lavinntektsland å ta opp kommersielle lån, uten å gi klare insentiver for at donorer må fortsette å gi bistand og myke lån.

Hvor er det politiske handlingsrommet?

Sivilsamfunnsorganisasjoner har i flere tiår protestert mot IMFs betingelser ved lån og gjeldsslette, fordi det hemmer det politiske handlingsrommet for nasjonale myndigheter, og begrenser muligheten deres til å definere og følge sine egne utviklingsplaner. På tross av lovord om reformer og færre betingelser får pengefondet stadig kritikk for å overstyre lavinntektslands makroøkonomiske politikk. SLUG og andre sivilsamfunnsorganisasjoner frykter at IMFs nye gjeldstak er nok et hinder for lavinntektslands politiske handlingsrom, ettersom låntagernes plan for å ta opp lån må være i overenstemmelse med IMFs bærekraftsanalyse. Denne kondisjonalitetspolitikken ser ut til å videreføres selv om den innad i IMF er blitt kritisert for å være urealistisk og lite helhetlig.

Vi trenger en helhetlig tilnærming

Dersom bærekraftsanalysen skal være realistisk må den se på alle former for gjeld som et land er i besittelse av og bør derfor inkludere privat gjeld, innenlandsgjeld og betingede forpliktelser slik som statlig garantert gjeld. Store opptak av privat gjeld kan også føre til gjeldskriser, dersom staten må redde private aktører. En helhetlig bærekraftsanalyse må også kunne vurdere hvorvidt låntagerlandet er i stand til å dekke befolkningens grunnleggende behov i forhold til nivået på landets gjeldsbyrde.



Les også: