FNs bærekraftsmål: Manglende kobling mellom mål og middel

Utryddelsen av global fattigdom krever mer enn kun fiksing og triksing. Hvordan gjeld behandles i det nye rammeverket for bærekraftig utvikling er et godt eksempel på hvor tannløst det tilsynelatende ambisiøse rammeverket egentlig er.

Sustainable Development Goals

I september ble verdens stater i FN enige om bærekraftsmål for å utrydde fattigdom og sikre bærekraftig utvikling innen 2030. Mens bærekraftsmålene for det meste ble hyllet som en historisk satsning (for eksempel av Børge Brende) innen utvikling, har de også blitt kritisert fra mange hold. For eksempel kalte The Economist målene et svik mot verdens fattigste fordi de ikke er fokuserte nok, de har også blitt sammenlignet med en ungdomsskoleelevs ønskeliste for hvordan redde verden, og det har blitt påpekt at det blir for dyrt å måle fremgang med så mange indikatorer. Det finnes imidlertid mer grunnleggende kritikk som kan rettes mot målene som det er verdt å gå inn på, nemlig årsaksanalysen som ligger til grunn for målene.

Det er uten tvil et steg i riktig retning at de nye bærekraftsmålene er ambisiøse og ikke bare fokuserer på bekjempelse av absolutt fattigdom, slik tusenårsmålene gjorde. Det nye rammeverket anerkjenner at å utrydde fattigdom vil kreve mer enn veldedighet. Det vil blant annet være nødvendig å redusere ulikhet, bekjempe klimaendringene, styrke arbeidstakerrettigheter, og fjerne vestlige landbrukssubsidier. Anerkjennelse av problemene er viktig, men likevel fremstår bærekraftsmålene som tannløse, abstrakte, og uten evne til å identifisere tiltak som kan skape reell endring.

Gjeldskriser skal løses uten gjeldsslette

Avsnittene om gjeld er svært begrenset. Forhandlingene under utviklingsfinansieringskonferansen i regi av FN i sommer (FfD3) førte til at gjeld ble innlemmet i bærekraftsmålene, men på en svært snever måte, gjennom delmål 17.4. Istedenfor å legge opp til gjeldsslette for utviklingsland slik G77 kjempet for, foreslår delmålene heller lånefinansiering, refinansiering, og gjeldslette, som betyr at gjelden nettopp ikke vil bli slettet.

Seks land stemte mot delmålet om gjeld i Addis Abeba, inkludert USA og Storbritannia. Dette er kanskje slående, men ikke overraskende, ettersom USA og Storbritannia som kreditorer kan knyttes til 80% av internasjonal gjeld. Formuleringene på gjeld illustrerer manglende vilje hos utlånerne til å adressere gjeldsproblemene til utviklingsland på en omfattende måte. Mekanismer for å unngå eller komme effektivt ut av en gjeldskrise (for eksempel gjennom en internasjonal, uavhengig gjeldsslettemekanisme) diskuteres heller ikke i bærekraftsmålene, til tross for at dette har vært diskutert i FN.

Det tannløse delmålet på gjeld er et typisk eksempel på hvordan strukturelle problemer omhandles i bærekraftsmålene: Det anerkjennes at gjeldsbyrder er et problem for utviklingsland, men de foreslåtte tiltakene går ikke lengre enn tiltak som allerede finnes. Som gjeldsaktivister vet vi i SLUG altfor godt at de eksisterende mekanismene ikke er gode nok til å forhindre og løse gjeldskriser.

Manglende kobling mellom mål og middel

Det kanskje mest slående med det nye rammeverket er at det vies lite oppmerksomhet til de reelle begrensningene mange utviklingsland står overfor. Til tross for at rammeverket inkluderer brede områder som ulikhet og bærekraftig forbruk og produksjon, representerer de tilhørende delmålene og midlene en nedstrippet og naiv årsaksanalyse. For eksempel omhandler ingen av delmålene knyttet til målet om å redusere ulikhet innad og mellom land sensitive spørsmål som klasserelasjoner, omfordelingspolitikk eller noen slags analyse av hvorfor økonomisk ulikhet i det hele tatt oppstår og øker.

Videre er det slående hvordan bærekraftsmålene går rundt grøten når det kommer til behovet for økt regulering av finansmarkeder. Mål 17.13 nevner vagt behovet for å "forbedre global makroøkonomisk stabilitet" gjennom "politisk koordinering", uten noe mer konkret mål om hvordan dette kan gjøres. Skatteflukt og skatteunndragelse, som tapper utviklingsland for 1700 milliarder dollar hvert år, nevnes heller ikke. Altså abstraheres fattigdom fra reelle økonomiske prosesser og systematiske tendenser som påvirker utvikling.

Som jeg har argumentert tidligere (her med professor Sanjay Reddy) korresponderer altså ikke de identifiserte delmålene og midlene på noen realistisk måte med de 17 ambisiøse utviklingsmålene. Dermed er det lite trolig at oppnåelse av delmål og anvendelse av de identifiserte midlene faktisk vil føre til måloppnåelse.

En av årsakene til denne manglende koblingen kan være at store multinasjonale selskap har fått utforme en stor del av agendaen. Både sluttdokumentet fra FfD3 og bærekraftsmålene tilskriver privat sektor en viktig rolle i utvikling, men tilbyr ingen konkrete mekanismer som kan holde selskaper ansvarlig (se Adams og Martens (2015) for mer om privat sektors rolle i utformingen av bærekraftsmålene). Istedenfor konkrete tiltak, simpelthen ”oppfordres” selskap til å være ansvarlige (delmål 12.6).

Lite håp uten radikal endring

Hovedmålet er også i seg selv skuffende: å utrydde ekstrem fattigdom for alle mennesker overalt, målt etter den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 dollar dagen. Det nevnes ikke at stadig flere forskere påpeker at 1,25 dollar faktisk ikke er tilstrekkelig for å leve et verdig liv (for eksempel er opp mot 60% av indiske barn som lever på den internasjonale fattigdomsgrensen underernærte). FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) anbefaler en global fattigdomslinje på 5 dollar dagen, noe som vil kreve mye mer drastiske tiltak enn det bærekraftsmålene foreslår, ettersom 60% av verdens befolkning lever under denne grensa.

David Woodward fra UNCTAD viser til at hvis de økonomiske trendene fortsetter som de har mellom 1993 og 2008 vil det ta 100 år å utrydde absolutt og ekstrem fattigdom definert som 1,25 dollar dagen. Samtidig viser Edward og Sumner fra Center for Global Development at fattigdom definert som 2 dollar dagen teoretisk sett kunne vært utryddet gjennom omfordeling. Altså er det ikke manglende vekst som er problemet, men det at vi ikke har hatt den type vekst som er gunstig for fattigdomsbekjempelse.

Målene er verdifulle i at de representerer en helhetlig visjon for en bedre verden og de kan endre offentlighetens forståelse av utvikling, fra utvikling som fattigdomsbekjempelse til utvikling som en rekke relaterte prosesser som må vurderes i sammenheng. Men uten mer radikale midler enn det som identifiseres i det nåværende rammeverket er det dessverre lite trolig at målene vil bli nådd. Som LSEs Jason Hickel skrev i sommer, vil utryddelsen av fattigdom kreve mer enn kun fiksing og triksing. Mer grunnleggende strukturelle endringer må til.

SDGs


Les også: