Kina - Ny-imperialisme eller ansvarlig økonomisk vekst?

I fjor annonserte Kinas president Xi Jinping en lånepakke til Afrika verdt US$60 mrd. Noe av pengene har blitt øremerket miljø, bærekraftige prosjekter og infrastruktur, og denne utviklingspakken betraktes som en gullpakke for mange afrikanske land. Samtidig har Kina etablert en praksis i å gi lån som tilbakebetales i naturressurser samt kreve at kinesiske selskaper får de store kontraktene for å utføre prosjektene, noe de tjener godt på. Mange afrikanske stater trenger sårt disse lånene, men hva kan konsekvensene av slike lånepakker være for gjeldssituasjonen på kontinentet, suvereniteten og råderett over egne naturressurser? Blir Afrika sendt ned i en ny gjeldskrise eller løfter Kina noen afrikanske land og bidrar til utvikling?

Xi-Jinping

Kinas president Xi Jinping. Foto: Wikimedia Commons

Beijings velvillighet

Lånepakken fra Kina fordeles mellom $35 mrd. i lån og eksportkreditt, $10 mrd. til et nytt China-Africa Industrial Cooperation Fund, $5 mrd. til China-Africa Development Fund, $5 mrd. i bistand og rentefrie lån, og $5 mrd. i lån til China Development Bank-funded African Development Special SME. Disse pengene vil gjøre det lettere for mange afrikanske land å utvikle industri, støtte små og mellomstore bedrifter, betale ned på andre lån samt importere nødvendige varer og handle i utenlandsk valuta. I tillegg er utbyggingen av nasjonale og regionale kraftnett, samarbeid om utviklingen av fornybar energi og grønn energi, som vind, sol - og vannkraft en stor satsning for Kina. Nigeria, for eksempel, signerte kontrakter verdt US$80 milliarder med kinesiske firmaer som skal oppgradere olje og gass infrastrukturen. I møte med en av de verste økonomiske krisene for landet ses dette på som Beijings velvillighet til å støtte Afrikas største økonomi. Alt dette peker i retning av positive utviklingstrekk for afrikanske stater. (Vel å merke dersom pengene går dit de skal og ikke forsvinner i korrupte lommer på veien.) Men disse lånene kommer ikke uten krav eller en bakside.

No strings attached

Kina har lenge fremstått for mange som en lettere långiver å forholde seg til, da de setter mindre krav enn for eksempel vestlige land eller IMF, som historisk har hatt høy grad av kondisjonalitet gjennom 80, og 90-tallets [1]. Dog uten krav om strukturelle og politiske endringer innad i stater, kommer kinesiske penger med sine egne betingelser. I tillegg til høye renter er stater ofte bundet til å bruke kinesiske selskaper og teknologi på prosjekter. Kinesiske selskaper foretrekker importert kinesisk arbeidskraft og varer, noe som betyr at de bidrar mindre til den lokale økonomien enn de potensielt kunne. Internasjonale regler begrenser hvordan utviklede land kan binde lån til slike avtalekrav, men ettersom Kina fortsatt er ansett som et utviklingsland er de unntatt disse standardene. Kina kan dermed lage sine egne regler, utenfor kravene om åpenhet, godt styresett og miljøhensyn (satt av OECD-land).


[1] SAPs: Structural Adjustment Programs. Lån fra IMF/Verdensbanken med betingelser om implementering av liberalistisk økonomisk politikk, deriblant høy grad av deregulering, privatisering og fjerning av handelsbarrierer.

Angola-modellen

En annen lånemodell kineserne har brukt er den såkalte Angola-modellen, hvor lavrentelån bindes til et lands naturressurser og ressursene blir brukt som garanti. I Angola er oljen i landet bundet til lånene og deler av inntektene fra oljeeksporten går til å nedbetale lån. I praksis vil dette si at flere stater gir opp rettighetene til og inntektene fra egne naturressurser i årevis.

Noen hevder at disse store lånene vil bidra til en ny gjeldskrise, da mange av landene vil ha problemer med tilbakebetaling. I disse dager er eksportprisen på olje lav, noe som betyr at mange land får mindre mulighet til å nedbetale lån, ettersom inntektene er lave. I tillegg har Kina tatt sjansen på å involvere seg med politisk urolige regimer, ustabile voksende markeder og andre økonomiske krefter utenfor deres kontroll. I mange tilfeller har Kina turt å gå der Vesten kvier seg, både av økonomiske eller politiske årsaker, eller begge. Trøblete regimer og økonomier som sannsynligvis vil ha store problemer med å nedbetale gjelden inngår i listen over lånetakere som Kina er villig til å forhandle med. 

Angola.-Foto-Wikimedia-Commons

Angola. Foto: Wikimedia Commons

Selvsagt er Kina bekymret for at land ikke kan betale tilbake lån, - Kina er ikke dumme-, men de har satset på at naturressurser vil bli verdifulle eiendeler. Der lån misligholdes eller blir vanskelige å overholde vil Kina mest sannsynlig forlenge lånetiden i stedet for å gå med på kutt i gjeldsbeløpet. Dette betyr at land må overgi naturressursene sine ytterligere år fremover, noe som igjen begrenser regjeringenes evne til å ta opp nye lån eller gå etter andre utviklingsmuligheter.

I retning Vesten

Denne 'no-strings-attached'-holdningen kan nå se ut til å være slutt. Til i dag har Kina vært en långiver med få krav til stabilitet og evne til tilbakebetaling. Heldigvis kan det se ut som om trenden er snudd etter lærdommer fra blant annet Venezuela, som sliter med tilbakebetaling av kinesiske lån på grunn av fallende oljepriser. Mange av de afrikanske landene har lignende råvareprisavhengige økonomier. Kina annonserer nå at det vil bli innført strengere lånekrav, også på områder som omhandler nasjonale interne forhold som åpenhet og styresett. Under CIGIs Global Economy Programs workshop i Beijing i juli kom det frem at Kina begynner å bli mer oppmerksom på økonomisk stabilitet og politisk risiko når de låner til utlandet, og vil fokusere mer på forhindring av gjeldskriser. I tillegg vil de se på hvordan kostnader forbundet med reforhandling av gjeld kan bli minimert, når gjeldskriser først har oppstått.

På den ene siden kan dette føre til at færre land vil få de pengene de trenger. På den annen side vil man kanskje unngå at stater tar seg vann over hodet og havner i en nedadgående gjeldsspiral. I alle tilfeller er Kina er en tung økonomisk aktør i Afrika som vil fortsette å prege den økonomiske utviklingen i årene som kommer.



Les også: