Finanskrise, gjeld og tusenårsmålene - SLUG

Modellen for økonomiske utvikling har fått seg en knekk, og det globale økonomiske systemet nødvendig for å nå tusenårsmålene har vist sine mange svakheter. FN arrangerer i høst MDG Summit, som er et høynivåmøte om tusenårsmålene. Målet med dette møtet er å få fortgang i fremdriften mot oppnåelse av tusenårsmålene i 2015. SLUGs samarbeidspartner Afrodad, afrikansk forum og nettverk for gjeld og utvikling, sier det er naivt å tro at ”mer av det samme” vil gi resultater, og etterlyser en ny tilnærming for å nå tusenårsmålene.[1]

Bistand er et virkemiddel for å nå tusenårsmålene, men det er viktig å huske på nettopp dette - det er bare ett av mange virkemidler. Afrodad er skeptiske til at Afrika sør for Sahara skal sette sin lit til internasjonal bistand når giverlandene fremdeles, etter 40 år, ikke har klart å nå målet som ble satt i 1970 om å bruke 0,7% av BNP på bistand. I 2009 var snittet på giverlands bistand 0,48% av BNP. [2] Av denne bistanden gikk om lag ¼ til Afghanistan, Irak, Kina, India, Indonesia og Vietnam. Når flere europeiske land nå kutter sine bistandsbudsjetter kraftig, vil dette merkes godt, men det er langt fra det eneste økonomiske handikappet for mange lavinntektsland.

En viktig årsak til at fattige land forblir fattige er manglende satsing på institusjonsbygging og på nødvendige sektorer som helse og utdanning. Et lands behov for å investere i egen befolkning for å nå tusenårsmålene blir ikke tatt med i beregningene når Verdensbanken og IMF skal avgjøre gjeldens bærekraft i et land.

Innenfor rammeverket Debt Sustainability Framwork er det kun økonomiske kriterier som ligger til grunn, altså hvorvidt et land økonomisk sett er i stand til å betale tilbake gjelden. Hvorvidt et land faktisk kan prioritere gjeldsbetjening uten at det får dramatiske konsekvenser for befolkningen blir ignorert. Er det ikke på tide at også Verdensbanken og IMF tar hensyn til tusenårsmålene?

I forbindelse med finanskrisen ble det i løpet av kort tid delt ut flere billioner dollar i redningspakker til finansnæringen.  I følge den britiske organisasjonen Jubilee Debt Campaign fikk forsikringsgiganten AIG over 170 milliarder dollar i redningspakker, noe som er omtrent samme sum som samlet gjeld til vesten i Afrika sør for Sahara.[3]

Afrodad mener at den ”menneskelige banken av fattige” også trenger en redningspakke, og kommer med forslag om hva en slik redningspakke kan inneholde. De foreslår blant annet et midlertidig moratorium, eller ”betalingsfrys”, på lavinntektslands betjening av utenlandsgjeld, og i visse tilfeller sletting av gjelden. Den totale estimerte kostnaden for dette midlertidige moratoriet vil, i følge Afrodad, bli mindre enn 30 milliarder dollar for lavinntektslandene i verden (peanøtter i forhold til billionene som har gått til de vanlige bankene).

Verden er i dag fryktelig dårlig rustet til å håndtere slike gjeldsspørsmål. Dette gjelder både de landene som ikke er i stand til å nå tusenårsmålene, samt land med illegitim gjeld som stammer fra uansvarlige lån til undertrykkende regimer, feilslåtte prosjekter eller på urettferdige premisser. I disse finansielt ustabile tider er det helt essensielt å få på plass en rettferdig og transparent gjeldsslettemekanisme. Vi kan ikke akseptere en ordning der kreditorene er fratatt alt ansvar og fungerer som både dommer, aktor og advokat for de tiltalte.