Kondisjonalitet i internasjonal utvikling er en betingelse knyttet til et lån, bistand eller til gjeldsslette. Slike betingelser er oftest satt av Verdensbanken eller IMF. Om det er snakk om bilateral bistand eller lån vil det være donorlandet som setter betingelsene.

Kondisjonalitet er et kontroversielt emne innen utviklingspolitikk. På den ene siden er det mange donorland som har store vanskeligheter med å gi bistand uten å stille noen krav til mottakerlandene, både på grunn av redsel for korrupsjon og fordi velgermassen innad i donorlandet ofte krever å få vite hva bistandsmidler blir brukt til. På den andre siden har mottakerland i flere tilfeller hevdet at kondisjonaliteten donorer har knyttet til lånene har vært direkte ødeleggende, ettersom betingelsene som regel omfatter mer enn bare krav om åpenhet. Videre finnes det flere studier som viser at donorkondisjonalitet ikke fungerer, både fordi mottakerland som vedtar reformer ikke gjennomfører dem og fordi slike land til stadighet får innvilget nye lån på tross av dette.

Den første bølgen med kondisjonalitet oppstod på slutten av 1970-tallet, utløst av olje- og gjeldskrisen. Da ble kondisjonalitet fremmet gjennom Verdensbankens og IMFs strukturtilpasningsprogram. Betingelsene gjaldt makroøkonomisk politikk og førte som regel til privatisering, deregulering, og generelt krymping av staten. Konsekvensene var gjerne en svekking av blant annet helse- og utdanningssystemene.

Ved inngangen til 1990-tallet kom en ny bølge med kondisjonalitet inn i låne- og bistandspolitikken. Mens donorene på 1980-tallet hadde fokusert utelukkende på økonomi da de stilte krav, begynte de nå å stille visse krav til styresett og andre politiske forhold. OECD-land erklærte etter murens fall i 1989 at de så en sammenheng mellom demokratiske regimer, respekt for menneskerettigheter og en effektiv økonomisk politikk. De mente dette synet rettferdiggjorde innblanding i politiske forhold i mottakerlandene og krav om politisk reform for å sikre mer effektiv bruk av lån- og bistandsmidler. Verdensbanken, IMF og FNs utviklingsorganisasjoner har ikke mandat til å blande seg inn i utviklingslands politiske forhold på samme måte som bilaterale donorer. De kunne altså ikke direkte formulere demokratisk utvikling som et mål, så de gjorde det på en mer indirekte måte, nemlig gjennom begrepet good governance eller godt styresett.

I 1999 lanserte Verdensbanken og IMF Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP), som skulle erstatte strukturtilpasningsprogrammene. PRSP-ene skulle være et steg bort fra kondisjonalitet, og strategiene skulle utformes i samarbeid med mottakerlandene. Til tross for dette viser en studie fra 2006 at privatiserings- og liberaliseringsbetingelser fortsatt er innlemmet i lån fra Verdensbanken, bare på en mer skjult måte enn før.

Les mer om kondisjonalitet her.