Norge tar ansvar og går foran - SLUG

Innlegget stod på trykk i Tønsberg blad i desember 2006.

Den 19. nov 1976 var opplegget for skipseksportkampanjen et faktum. Norge gav lån til fattige land slik at de kunne kjøpe skip fra kriserammede norske skipsverft. Kampanjen gikk dessverre for raskt gjennom de offentlige organer for slike saker, med det til følge at verken risiko eller utviklingseffekt ble vurdert på en forsvarlig måte. I tillegg ble skipsleveransene av dårlig kvalitet og ikke nok tilpasset forholdene de skulle fungere i. Alt i alt ble dette hastesaker for å fremme norsk næringsliv. I 1988-89 ble kampanjen evaluert av den sittende regjering. Resultatet ble hard kritikk over feilslått utviklingspolitikk.

I disse dager, 30 år etter, tas det et endelig oppgjør med skipseksportkampanjen. TAKK til utviklingsminister Erik Solheim og hans regjering for handlekraft og internasjonalt, politisk mot. Og takk fordi det gjøres så grundig. Dere er den sjette regjering siden 1992 som har blitt utfordret av gjeldsslettebevegelsen til å gjøre nettopp dette.

Med dette slår Norge en sprekk i den massive kreditorsolidariteten i den rike del av verden. Norge tar ansvar, innrømmer uheldig utlånspolitikk og setter en strek over gjelda, uansett om landene tilhører de aller fattigste eller ei. Dette er noe helt nytt.

Dessuten gjøres dette uten betingelser. Kreditorenes økonomiske overstyring av gjeldsrammede land er vel kjent. Norge har nå tatt sin beslutning og satt sluttstrek uten videre overstyring av frigjorte midler i de landene det gjelder.

Norge har lenge holdt på at gjeldsslette ikke skal finansieres over bistandsbudsjettet, og dette er fulgt opp helt til slutt, noe vi faktisk er alene om i verden.

Norge skriver i disse dager historie ved å ta konsekvensene fullt ut overfor uakseptabel utlånspolitikk.

Fra gjeldsslettebevegelsen over hele verden strømmer det inn meldinger om glede over det Norge nå gjør. Det gir håp om holdningsendringer også hos andre kreditorer. Mange politikere uttaler liten tro på eksemplets makt i storpolitikken.
Praksis viser at vi stort sett tar etter hverandre, på godt og vondt.

Kampen mot slaveriet og gjeldsslettebevegelsen har lenge blitt sammenlignet og har vist seg å ha har mange likhetstrekk. En av årets bøker, ”Begrav lenkene” av Adam Hochschild, viser også tydelig det. Boka forteller om 50 års kamp før slavemotstanderne seiret i det første landet, Storbritania. 15 år senere fulgte Frankrike og andre land etter på midten av 1800-tallet.

Kampen for gjeldsslette er verdensomspennende og hadde sin begynnelse for ca 17 år siden. I Norge har arbeidet holdt på i 14 år. Vi får håpe kreditorer på den nordlige halvkule ikke venter for lenge med å følge Norges eksempel, ta ansvar for uverdig utlånspolitikk og gi verdens fattige sjanser til å komme videre.

Men – det handler om å gi fra seg makt og overstyring, og der har kreditoralliansene mange skritt å gå. Folkelige bevegelser med over 24 millioner underskrifter, demonstrasjoner med hundretusener av mennesker roper etter en mer rettferdig verden med en annen fordeling. Tusenårsmålene er satt, mulighetene er til stede, men framdriften er langt fra overbevisende.

Med dette som bakteppe kan vi glede oss over at vi som det første landet i verden har slettet gjelda ensidig og uten betingelser. Ettergitt gjeld løser slett ikke alle problem, men en gjeldstynget økonomi kombinert med fattigdom er som en hengemyr det er vanskelig å komme opp av. Når mye av gjelda dessuten blir betraktet som sterkt urettferdig, blir den i seg selv en trussel på flere plan. Det er derfor all grunn til å følge Norge.