1 – Hva er u-landsgjeld og hvorfor skal vi bry oss?

De fleste land har en utenlandsgjeld, som er den delen av gjelda i et land som er skyldet til kreditorer utenfor landet. USA er det landet i verden med størst utenlandsgjeld, mens Norge ligger på 17. plass. U-landsgjeld er gjelda som land i Sør (utviklingsland) skylder for eksempel land i Nord (industrialiserte land), internasjonale institusjoner som Verdensbanken og IMF, eller såkalte gribbefond.

Det er to hovedgrunner til at vi må bry oss om u-landsgjelda. For det første bruker utviklingsland veldig mye penger på å nedbetale gjelda. Dette er penger som kunne ha vært brukt til for eksempel leger og lærere, sykehus og skoler, i land med dårlig helsevesen og utdanningssystem. U-landsgjelda har en stor del av skylden for at mange land fortsatt sliter med fattigdom. For hver $1 utviklingsland mottar i bistand, bruker de over $5 på nedbetaling av gjeld.

Desto fattigere landet er, desto mer sannsynlig er det at gjeldsbyrden legges på personer som verken inngikk lånet eller har nytt godt av pengene. Dette henger sammen med den andre hovedgrunnen til at vi må bry oss, nemlig at en stor del av u-landsgjelda er illegitim. Et eksempel på illegitim gjeld er at en diktator tar opp et lån for å kjøpe våpen som han bruker til å undertrykke befolkningen. Når så landet endelig har blitt fritt og demokratisk, må befolkningen selv betale tilbake på dette lånet. Er dette rettferdig? Har ikke de som låner ut penger for eksempel til en diktator også et ansvar?

2 – Hvordan oppstod gjeldskrisa?

Etterkrigstiden var preget av sterk økonomisk vekst i de industrialiserte landene, samtidig som de tidligere kolonistatene i Sør fortsatt var avhengige av eksport av råvarer som ga liten inntjening. Da OPEC (Organisasjonen av olje-eksporterende land) firedoblet oljeprisen i 1973 skapte det sjokk i verdensøkonomien. Mens mange ble hardt rammet av dette, var bankene de store vinnerne. De tjente veldig mye på de høye oljeprisene, noe som førte til et overskudd av kapital. Bankene gikk da aggressivt ut og tilbød lån med ekstremt lav, eller til og med negativ, rente. Utviklingsland, som ble rammet av de høye oljeprisene, ble viktige markeder for disse lånene. For bankene spilte det liten rolle hva pengene ble brukt til. I tillegg mente de at land ikke kunne gå konkurs, slik at de uansett hva som skjedde ville få tilbake pengene. Bare på 70-tallet vokste u-landenes utenlandsgjeld fra $90 mrd til $750 mrd.

På slutten av 70-tallet kom oljekrisen og ustabilitet i verdensøkonomien. Tre forhold har blitt forklart som utslagsgivende for at gjeldskrisen oppstod på 80-tallet:

1.Drastisk stigning i den internasjonale renten.
2.Forverring av bytteforhold: Råvareprisene fortsatte å synke, i tillegg til at transporten ved eksport ble dyrt for u-landene da oljeprisene gikk opp.
3.Plutselig stopp i ny långiving, som følge av den økede usikkerheten om tilbakebetaling. Bankene begynte å innse at det ikke lenger var uten risiko å låne ut penger til u-landene.

Mange land måtte ta opp nye lån for å kunne betale tilbake på de gamle, og gjeldsbyrden ble større og større. I 1982 annonserte Mexico at landet ikke var i stand til å betjene lånene sine. Dette har i historien blitt stående som starten på gjeldskrisen. Brasil fulgte raskt etter. Av de $315mrd som Latin-Amerika i 1982 hadde i gjeld (en firedobling på syv år), var mer enn to tredjedeler gjeld til banker. Dette førte til frykt for at banksystemet skulle kollapse. Verdensbanken og IMF involverte seg, med et uttalt mål om å redde banksystemet. Etter mange mislykkede forsøk på å løse problemene, ble det i 1989 inngått en avtale som gitt ut på at 20 % av gjelda ble slettet, samtidig som IMF og Verdensbanken ga garantier for tilbakebetalingen av de resterende 80 %. IMF og Verdensbanken, som verktøy for nyliberalismen, stilte strenge krav om nedskjæringer i de offentlige utgiftene og økt frihandel. Dette ble kalt strukturtilpasningsprogrammer. Utviklingslandene hadde liten mulighet til å protestere mot denne udemokratiske inntreden i deres nasjonale arenaer.

Et viktig aspekt ved gjeldskrisen er at den ble en ond sirkel. Mexicos gjeld økte for eksempel fra $80 mrd tidlig på 80-tallet til $112 mrd i 1988, selv om landet hadde betalt tilbake $100 mrd i samme periode.

3 – Hva gjøres nå og hvordan kan jeg bidra?

En del av de fattigste landene har mottatt gjeldsslette gjennom HIPC og MDRI. Men det er ikke nok å slette gjelden fordi låntakerne er fattige. SLUG jobber for at også långiverne skal ta sin del av ansvaret. Høydepunktet i den norske gjeldsslettebevegelsens historie kom i 2006, da Norge slettet den illegitime gjelden etter skipseksportkampanjen.

Det er også viktig å forhindre en ny gjeldskrise. Her er ansvarlig finansiering et nøkkelbegrep. SLUG jobber for at det skal opprettes et internasjonalt lovverk som sørger for åpenhet i låneprosessene og demokratisk forankring i låntakerland. Vi jobber også for at det skal etableres en gjeldsdomstol, der legitimiteten av gjelden kan vurderes.

Du kan bidra til alt dette gjennom å engasjere deg og jobbe med gjeld, enten i SLUG eller i en av våre tilsluttede organisasjoner. Den norske gjeldsslettebevegelsen, med SLUG i spissen, spilte en avgjørende rolle for å få slettet gjelden etter skipseksportkampanjen. Det viser at det nytter! Les mer om hvordan du kan engasjere deg her.

Tall er hentet fra

Rapporten "Unfinished business", Jubilee UK (Oversatt til norsk av SLUG: " Slett ikke ferdig")

http://www.worldcentric.org/stateworld/debt.htm

I.O.U. - The Debt Threat And Why We Must Defuse It

av Noreena Hertz