Rike land må gjøre opp sin klimagjeld (Dagsavisen)
På fredag demonstrerte barn og ungdom over hele verden for klima. Samtidig løfter gjeldsaktivister frem statsgjeld som et beslektet problem under emneknaggen #ClimateDebtJustice. Argumentet vårt er enkelt: Mens mange utviklingsland skylder rike land stor økonomisk gjeld, skylder rike land utviklingslandene en betydelig klimagjeld.
Først: Problemet med høy statsgjeld og klimakrise henger sammen på en ganske enkel måte. For å håndtere klimakrisa trenger man ressurser, og for et land med høy statsgjeld er disse begrensa. En journalist i avisen New York Times oppsummerte problemet tidligere i år: “How does a country deal with climate disasters when it’s drowning in debt? Not very well, it turns out”.
At man trenger penger for å satse på klima er et kjent problem, og er grunnen til at rike land i 2010 ble enige om å skaffe 100 milliarder dollar i klimafinansering til utviklingsland. Samtidig hjelper det lite at problemet er kjent, om pengene som gis er markedsbaserte lån og ikke bistand. Lån vil bidra til å forverre den allerede vanskelige gjeldssituasjonen mange utviklingsland står i, som igjen vil gjøre det vanskelig for land å gjennomføre nødvendige klimatiltak. Når rundt to tredjedeler av midlene sikret til klimafinansiering i 2017 og 2018 var lån, kan man lure på om det kommer av manglende vilje eller manglende forståelse.
Å gi lån heller enn bistand til dem som i størst grad rammes av klimaendringene og som i minst grad har skapt dem, er å kreve profitt på skade man selv har forårsaket. Å snakke om rike lands klimagjeld, handler om å anerkjenne dette og at man har et felles, men samtidig ulikt ansvar for klimaendringene. Rike land skylder fattige land hjelp til å finansiere klimatiltak, fordi førstnevnte har forårsaket problemet sistnevnte nå betaler for gjennom dyre lån og strenge nedbetalingsplaner.
Begynner man å spørre hvorfor noen land er rike mens andre er fattige – hvorfor noen er i posisjonen av å låne ut mens andre må ta imot – kommer det til syne at både klimakrise og gjeldskriser springer ut av samme økonomiske system som bærer i seg arven etter kolonitid og grov urettferdighet. Da blir det også klart hvorfor klimafinansiering gjennom bistand handler like så mye om å sikre oppreising og å ta historisk ansvar, som generøs gavegivning.
Norge har frem til nå bare rapportert bistand inn mot 100 milliardermålet. Dette må den nye regjeringen fortsette med. COP26 i Glasgow, FNs 26. klimakonferanse som er rett rundt hjørnet, er en anledning for norske politikere å oppfordre andre land til å gjøre det samme. Å sikre klimafinansiering som ikke samtidig bidrar til å øke sårbare lands gjeldsbyrder er helt nødvendig for å nå klimamålene.
Debattinnlegget var i trykk i Dagsavisen mandag 25. oktober.